2. Mosebok 33:1–23
33 Jehova sa videre til Moses: «Bryt opp herfra sammen med det folket som du har ført ut av Egypt. Dra til det landet som jeg sverget om overfor Abraham, Isak og Jakob da jeg sa: ‘Til dine etterkommere vil jeg gi det.’+
2 Jeg vil sende en engel foran dere+ og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.+
3 Dra opp til et land som flyter med melk og honning.+ Men jeg vil ikke dra opp midt iblant dere, for dere er et trassig* folk,+ og jeg ville kanskje utrydde dere på veien.»+
4 Da folket fikk høre disse harde ordene, begynte de å sørge, og ingen tok på seg smykker.
5 Jehova sa til Moses: «Si til israelittene: ‘Dere er et trassig* folk.+ På et øyeblikk kunne jeg gå gjennom leiren deres og utrydde dere.+ Så la nå smykkene deres ligge mens jeg tenker over hva jeg skal gjøre med dere.’»
6 Fra da av, ved Horeb-fjellet, lot israelittene altså være å ha på seg* smykkene sine.
7 Moses tok nå teltet sitt og slo det opp et stykke unna leiren, og han kalte det et møtetelt. Alle som søkte svar fra Jehova,+ gikk ut til møteteltet, som lå utenfor leiren.
8 Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. Hver og en ble stående ved inngangen til sitt eget telt og se etter Moses til han gikk inn i teltet.
9 Når Moses gikk inn i teltet, senket skysøylen+ seg og ble stående ved inngangen til teltet mens Gud talte med Moses.+
10 Når folket så at skysøylen sto ved inngangen til teltet, reiste alle seg og bøyde seg ned ved inngangen til sitt eget telt.
11 Jehova talte til Moses ansikt til ansikt,+ slik et menneske snakker med et annet menneske. Når Moses gikk tilbake til leiren, ble hans tjener og medhjelper+ Josva,+ Nuns sønn, værende ved teltet.
12 Moses sa til Jehova: «Du sier til meg: ‘Før dette folket opp’, men du har ikke sagt hvem du skal sende sammen med meg. Og du har sagt: ‘Jeg kjenner deg godt,* og du har min velvilje.’
13 Hvis jeg virkelig har din velvilje, så gjør meg kjent med dine veier,+ det ber jeg om, så jeg kan kjenne deg og fortsette å ha din velvilje. Og husk at denne nasjonen er ditt folk.»+
14 Da sa Gud:* «Jeg skal selv* gå med deg,+ og jeg skal gi deg ro.»+
15 Moses sa til ham: «Hvis du ikke selv* går med oss, så la oss få bli her.
16 Hvordan skal det bli kjent at jeg og ditt folk har din velvilje? Er det ikke ved at du går med oss,+ så jeg og ditt folk skiller oss ut fra alle andre folk på jorden?»+
17 Jehova sa så til Moses: «Også dette som du ber om, skal jeg gjøre, for du har min velvilje, og jeg kjenner deg godt.»*
18 Da sa Moses: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.»
19 Men han sa: «Jeg skal la all min godhet gå forbi ditt ansikt, og jeg vil kunngjøre mitt navn, Jehova,+ framfor deg. Og jeg vil vise gunst mot den som jeg viser gunst, og jeg vil vise barmhjertighet mot den som jeg viser barmhjertighet.»+
20 Men han la til: «Du kan ikke se ansiktet mitt, for ikke noe menneske kan se meg og leve.»
21 Jehova sa videre: «Her er et sted like ved meg. Still deg på klippen.
22 Når min herlighet går forbi, skal jeg la deg stå i en kløft i klippen, og jeg skal skjerme deg med hånden til jeg har gått forbi.
23 Deretter skal jeg ta hånden bort, og du skal få se ryggen min. Men ansiktet mitt får ingen se.»+
Fotnoter
^ Bokst.: «stivnakket».
^ Bokst.: «stivnakket».
^ Bokst.: «tok ... av seg».
^ El.: «har utvalgt deg». Bokst.: «kjenner deg ved navn».
^ Bokst.: «han».
^ Bokst.: «Mitt ansikt skal».
^ Bokst.: «Hvis ditt ansikt ikke».
^ Bokst.: «kjenner deg ved navn».