Brevet til Filemon: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bøkene fra hverandre. Det kjente håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet inneholder tittelen «Til Filemon» til slutt i brevet.

Fra Paulus … og … Timoteus: Det er Paulus som har skrevet brevet til Filemon, men han tar med Timoteus i sin innledende hilsen, slik han gjør i andre brev. (2Kt 1:1; Kol 1:1; 1Te 1:1; 2Te 1:1) Da Paulus skrev dette brevet under sitt første fangenskap i Roma, var Timoteus sammen med ham. (Se studienote til Flp 1:1.) Filemon kan ha kjent Timoteus, som var sammen med Paulus i Efesos da det gode budskap spredte seg til andre byer i det samme området, deriblant Kolossai. – Apg 19:22; 1Kt 4:17; 16:8–10; se Tillegg B13; se også studienote til 1Kt 16:9.

som er fange: I innledningen til mange av brevene sine omtaler Paulus seg selv som «en apostel» for Kristus Jesus. (Se for eksempel 1Kt 1:1; Ef 1:1; Kol 1:1; 1Ti 1:1; Tit 1:1.) Men her nevner han ikke den tittelen. Han vil tydeligvis unngå å presse Filemon til å adlyde ham fordi han er en apostel. Paulus velger passende nok å bruke ordet «fange», som ifølge et oppslagsverk er «en betegnelse som ville røre ved hans venns hjerte». Det ville minne Filemon om Paulus’ vanskelige situasjon og kanskje gjøre det lettere for ham å reagere positivt på det Paulus ber ham om senere i brevet. – Flm 9–12, 17.

som er fange for Kristi Jesu skyld: Bokstavelig: «en Kristi Jesu fange». Paulus er i fangenskap i Roma fordi han er en disippel av Kristus. – Flm 9; se studienote til 2Ti 1:8.

vår kjære medarbeider Filemon: Filemon var en kristen i menigheten i Kolossai, en by i provinsen Asia. (Kol 4:9) Det er mulig at det var Paulus som gjorde ham kjent med kristendommen. (Flm 19) Selv om Paulus ikke forkynte i Kolossai, kan han ha møtt Filemon i Efesos da «alle som bodde i provinsen Asia, fikk høre Herrens ord». (Apg 19:10) Filemon reiste ikke sammen med Paulus på misjonsreisene hans, men Paulus så på ham som en medarbeider fordi han var med på å utbre det gode budskap. – Se studienoter til Ro 16:3; 1Kt 3:9.

Appia … Arkippus: Bortsett fra Filemon er det bare disse to medlemmene av den menigheten som holdt møter i Filemons hus, som er nevnt ved navn i dette brevet. Mange bibelkommentatorer mener derfor at Appia kan ha vært Filemons kone, og at Arkippus kan ha vært sønnen deres. Noen mener også at Paulus nevner dem fordi Onesimus hadde vært slave i hjemmet deres. I så fall ville alle tre ha vært berørt av den saken Paulus skrev om. Uansett syntes Paulus at det var verdt å nevne både Appia og Arkippus. Paulus hedrer Appia ved å kalle henne vår søster. Arkippus er sannsynligvis den samme mannen som Paulus nevner i sitt brev til kolosserne. (Se studienote til Kol 4:17.) Og her sier Paulus at Arkippus er vår medsoldat, noe som viser at det var et nært forhold mellom dem, og at Arkippus var lojal og modig i sin tjeneste for Kristus. – Se også Flp 2:25.

og til menigheten som samles i ditt hus: Paulus retter dette brevet først og fremst til Filemon, men også til Appia, Arkippus og hele menigheten. De kristne i det første århundre holdt ofte møter i private hjem. (Kol 4:15; se studienote til 1Kt 16:19.) Selv om Paulus stort sett snakker direkte til Filemon gjennom hele brevet, er det verdt å merke seg at han bruker flertallspronomenene «dere» og «deres» i versene 3, 22 og 25. Så det er mulig at Paulus ville at brevet skulle bli lest opp for hele menigheten. Alle sammen ville uten tvil ha nytte av de verdifulle tankene og prinsippene som Paulus kom inn på i brevet.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

når jeg nevner deg i bønnene mine: Disse ordene viser at Paulus la stor vekt på bønn. I de bønnene som gjaldt Filemon, ga han uttrykk for takknemlighet («Jeg takker ... min Gud»), og han ba ofte slike bønner («Jeg takker alltid») og gjorde dem personlige («jeg nevner deg»). Han ba altså konkrete bønner for sin venn Filemon. – Se også Ro 1:9; 1Kt 1:4; Ef 1:16; Flp 1:3–5; 1Te 1:2.

din tro og … den kjærligheten du har: Det å vise tro og kjærlighet utgjør et viktig tema i dette personlige brevet. Paulus knytter ofte tro og kjærlighet til hverandre. (Ef 1:15; Kol 1:4) Her roser han Filemon (navnet hans betyr «kjærlig») for at han er et godt eksempel når det gjelder å vise begge disse egenskapene. Filemons tro på Jesus og hans kjærlighet til ham kommer til uttrykk ved det han gjør for de hellige, det vil si sine brødre og søstre.

bror: De første kristne omtalte hverandre ofte som «bror» og «søster». (Ro 16:1; 1Kt 7:15; Flm 1, 2) Ved å bruke disse ordene framhevet de ikke bare sin kristne enhet, men også sitt nære forhold til hverandre som en åndelig familie med én Far, Jehova. (Mt 6:9; 23:9; Ef 2:19 og studienote; 1Pe 3:8) Når Paulus kaller Filemon «bror» her og i vers 20, bruker han ifølge noen greskkyndige en tiltaleform som viser hvor nært og varmt vennskapet deres var. Noen oversettelser bruker derfor gjengivelsene «min bror» eller «kjære bror».

hjerter: Eller: «inderlige hengivenhet». Det greske ordet Paulus bruker (splạgkhnon), her gjengitt med «hjerter», sikter i bokstavelig forstand til kroppens indre organer. I overført betydning overbringer det tanken om dype, intense følelser eller setet for slike følelser. (Se også studienote til 2Kt 6:12.) Paulus bruker det samme greske ordet igjen i versene 12 og 20. Et oppslagsverk sier: «Det at Paulus brukte ordet så ofte i dette korte brevet, viser hvor personlig engasjert han var i saken.»

snakke med stor frimodighet: Eller: «snakke helt åpenhjertig». Det greske ordet parresịa kan bli brukt om det å ha mot til å tale fritt ut. Her sier Paulus at han kan snakke med stor frimodighet som en apostel for Kristus (bokst.: i Kristus), og han sikter da muligens til den myndigheten Jesus har gitt ham som apostel. Men som han forklarer i det neste verset, vil han ikke bruke denne myndigheten til å gi ordrer til Filemon, og han vil heller ikke misbruke det forholdet de har til hverandre som medkristne, ved å befale Filemon å gjøre noe han ikke vil. (Flm 9, 14) Det er derfor trolig at Paulus i denne sammenhengen bruker ordet for å «snakke … med frimodighet» om åpenhjertig tale mellom venner.

vil jeg heller appellere til deg på grunnlag av kjærlighet: Paulus har allerede nevnt at den kjærligheten Filemon hadde til Kristus og til trosfellene sine, var godt kjent. (Flm 5, 7) Han var sikker på at denne kjærligheten ville få Filemon til å opptre på en svært hensynsfull måte. (Flm 21) Men Paulus visste at han ikke kunne tvinge Filemon til å vise kjærlighet. Som et oppslagsverk sier om dette verset: «Man kan oppfordre noen til å vise kjærlighet, men ikke tvinge dem til det.»

en eldre mann: Paulus kan ha vært i 50-årene eller 60-årene da han skrev dette brevet. Ifølge enkelte kilder kan det greske ordet som Paulus bruker her, beskrive «en mann i alderen 50–56 år». Men i den greske oversettelsen Septuaginta brukes det samme ordet om Abraham og Eli da de var mye eldre. (1Mo 25:8; 1Sa 2:22; LXX) Det at Paulus bruker dette ordet, gjør det derfor ikke mulig å fastslå hvor gammel han var da han skrev til Filemon. Man får en bedre indikasjon på dette ut fra de generelle faktaene om livet hans. Han ble omvendt til kristendommen omkring år 34 og skrev brevet til Filemon cirka 25 år senere, i år 60–61. Da han ble omvendt, var han gammel nok til at øverstepresten kjente ham og stolte på ham. Noen mener at han ble født på omtrent samme tid som Jesus eller noe senere. Det greske ordet som er brukt her, blir gjengitt med «en ambassadør» i noen bibeloversettelser. Men de fleste bibelkommentatorer støtter gjengivelsen «en eldre mann», som er i tråd med hvordan dette ordet er gjengitt i Lu 1:18 og Tit 2:2. – Se også 2Kt 5:20 og studienote; Ef 6:20 og studienote.

en fange for Kristi Jesu skyld: Se studienoter til Flm 1.

Onesimus: Onesimus var en slave som kan ha stjålet fra sin kristne herre, Filemon, før han rømte til Roma, der han ble en kristen. (Flm 18; se studienote til Kol 4:9.) Selv om Paulus’ korte brev først og fremst handler om Onesimus, er dette første gang han blir nevnt. Paulus forklarer at han under sitt fangenskap i Roma ble som en far for Onesimus. Paulus kaller ham til og med mitt barn, noe som tyder på at Paulus kan ha spilt en rolle i å omvende ham til kristendommen. – Se også 1Kt 4:15; Ga 4:19.

Tidligere var han unyttig …, men nå er han nyttig: Paulus beskriver her den store forandringen som skjedde i livet til Onesimus. Denne slaven var ‘tidligere unyttig’ – han hadde rømt fra sin eier, og selv før det kan han ha vært en upålitelig arbeider. (Se studienote til Flm 18.) Men nå som han var blitt en kristen, var han «nyttig» både for Paulus og for Filemon.

unyttig … nyttig: Navnet Onesimus betyr «nyttig; gagnlig», og ifølge noen oppslagsverk var dette et vanlig navn i det første århundre, særlig blant slaver. I dette verset bruker Paulus tydeligvis et ordspill, ettersom ordet for «nyttig» har samme betydning som navnet Onesimus. Paulus lager også et ordspill av de greske ordene som er gjengitt med «unyttig» (ạkhrestos) og «nyttig» (eukhrestos). Han som hadde fått navnet «nyttig», hadde lenge vært «unyttig», men nå var han virkelig blitt «nyttig». – Se også studienoter til Kol 4:9; Flm 10.

Jeg sender ham nå tilbake til deg: Ved å sende Onesimus tilbake til Filemon viste Paulus at han underordnet seg myndighetene. (Ro 13:1) Han oppfordret slaver til å ‘gripe muligheten’ hvis de kunne bli satt fri i samsvar med loven. (1Kt 7:21) Men han visste at Kristus ikke hadde gitt disiplene sine myndighet til å trosse landets lov ved å motarbeide ordningen med slaveri. – Joh 17:15, 16; 18:36 og studienote; se også studienote til 1Ti 6:1.

det er som å sende mitt eget hjerte: Eller: «jeg sender min inderlige hengivenhet». – Se studienote til Flm 7.

når det gjelder å hjelpe meg: Paulus kan ha tenkt på en rekke ting Onesimus kunne gjøre for å hjelpe ham. Det greske ordet diakonẹo («å tjene») overbringer tanken om å tjene andre ydmykt. I denne sammenhengen kan det sikte til det å skaffe og lage mat eller hjelpe Paulus på andre praktiske måter. Ved å hjelpe Paulus støttet Onesimus ydmykt arbeidet med å utbre det gode budskap, for Paulus var jo i fangenskap «for det gode budskaps skyld». – Se studienoter til Lu 8:3; 22:26.

av din egen frie vilje: Eller: «villig; frivillig». Paulus var klar over at Filemon hadde rett til å velge selv hvordan han ville håndtere den saken som gjaldt Onesimus. Derfor sier Paulus: «Jeg vil ikke gjøre noe uten at du sier deg enig.» Han stolte på at Filemon ville gjøre god bruk av sin frie vilje og treffe et valg basert på kjærlighet. (2Kt 9:7) Det at mennesker kan bruke sin frie vilje – det vil si treffe personlige valg om hvilken kurs de vil følge i livet – er en viktig bibelsk lære. (5Mo 30:19, 20; Jos 24:15; Ga 5:13; 1Pe 2:16) Det greske ordet som er gjengitt med ‘fri vilje’ i dette verset, er også brukt flere ganger i Septuaginta for å beskrive frivillige offergaver. (3Mo 7:16; 23:38; 4Mo 15:3; 29:39) Jehova verken krevde slike offergaver eller straffet dem som ikke kom med offergaver til hans hus. Offergavene skulle være et uttrykk for kjærlighet og takknemlighet, som aldri kan være påtvunget.

Kanskje grunnen til at han rømte …, var: Det ser ut til at Paulus mener at Jehova kan ha hatt en finger med i spillet når det gjaldt det som skjedde med Onesimus, som ble en kristen etter at han hadde rømt fra sin herre. Filemon kunne nå få ham tilbake, ikke som en slave, men som en åndelig bror. Paulus peker også på at de problemene Filemon kan ha fått fordi Onesimus var borte, bare hadde vart en stund (bokst.: «en time»). Det åndelige forholdet mellom disse mennene ville derimot vare for evig. Den kristne tjeneste de nå skulle utføre sammen, ville ‘føre til evig liv’. – Jud 21; Åp 22:5.

som mer enn en slave – som en kjær bror: Paulus understreker her at det viktigste forholdet mellom Filemon og Onesimus nå ville være at de var kristne brødre og medarbeidere i tjenesten for Gud. (Mt 23:8; 28:19, 20) Onesimus kan igjen ha blitt en slave i Filemons husstand, men det er også mulig, slik noen bibelkommentatorer mener, at Filemon bestemte seg for å sette ham fri fra slaveriet. (Se studienote til Flm 12.) Hvis Onesimus fortsatte å være slave, ville hans kristne tro gjøre ham til en bedre arbeider, siden han nå ville følge bibelske prinsipper i livet sitt. – Ef 6:5–8; Kol 3:22, 23; Tit 2:9, 10; se studienote til 1Ti 6:2.

en venn: I stedet for å henvise til sin myndighet som apostel plasserer Paulus seg på samme nivå som Filemon ved å si at han er «en venn». Det greske ordet for «en venn» kan også gjengis med «en medhjelper; en som har fellesskap med noen». (2Kt 8:23) Det kunne dessuten bli brukt om forretningspartnere og om det å ha del i noe sammen med andre. (Lu 5:10; 1Pe 5:1) Men i denne sammenhengen overbringer det mer varme. Et oppslagsverk beskriver det nære båndet mellom Paulus og Filemon slik: «De har et ‘fellesskap’ … som kommer av at de tilhører én Herre. Dette forpliktende forholdet knytter dem sammen i felles aktiviteter, i tro og kjærlighet.» Det er også verdt å merke seg at den greske oldtidsforfatteren Aristoteles brukte dette ordet for å definere hva en venn er. Han sa: «En venn er en du har fellesskap med.»

ta vennlig imot ham: Paulus viste at han hadde stor tillit til Filemon. På den tiden fantes det slaveeiere som straffet ulydige slaver ved å piske, brennemerke eller til og med drepe dem – om ikke annet så for å opprettholde ro og orden blant de andre slavene i husstanden.

sett det på min regning: Det var vanlig å bruke denne formuleringen for å vise at man var villig til å betale tilbake en gjeld, slik det framgår av andre dokumenter fra det første århundre evt. På bakgrunn av dette verset mener noen bibelkommentatorer at Onesimus kan ha stjålet fra sin herre, kanskje fordi han tenkte at han ikke kunne overleve særlig lenge uten penger. Han ville ha trengt penger for å kjøpe mat eller for å betale for å få være med et skip. Paulus var så opptatt av å få disse to kristne til å forsones at han til og med var villig til å bruke sine egne penger for å gjøre det mulig.

Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Det virker sannsynlig at Paulus skrev dette korte brevet med egen hånd, selv om det ikke var noe han pleide å gjøre. Hvis han hadde dårlig syn, ville det ha vært vanskelig for ham å skrive. (Se studienoter til Ga 4:15; 6:11.) Men noen bibelkommentatorer mener at Paulus’ uttalelse betyr noe annet, nemlig at han her føyer til en slags underskrift ved å skrive bare noen få ord med egen hånd. Uansett hvordan det forholdt seg, ville det personlige elementet gi større tyngde til det Paulus ba Filemon om å gjøre, og det ville bekrefte det løftet han ga om å betale tilbake den gjelden Onesimus kunne ha pådratt seg.

du skylder meg til og med deg selv: Denne uttalelsen tyder på at Paulus hadde hjulpet Filemon til å bli en kristen. (Se studienote til Flm 1.) Paulus minner her Filemon om at det han kunne ha tapt av materielle verdier, var helt ubetydelig sammenlignet med alt det han hadde oppnådd ved å bli en kristen. – Flm 18; se også Ef 1:18; 2:12.

mitt hjerte: Eller: «min inderlige hengivenhet». – Se studienote til Flm 7.

Jeg er sikker på: Paulus’ tillit til Filemon er ikke bare ønsketenkning. Han bruker et gresk ord som overbringer tanken om sterk tillit, og som han ofte brukte i brevene sine. Han brukte det for eksempel da han beskrev sin egen tillit til at Gud ville gjennomføre sin hensikt med sitt folk (Flp 1:6), og da han omtalte Jesu tillit til Gud. (He 2:13) I Ro 8:38 er det samme ordet gjengitt med «jeg er overbevist». Paulus er sikker på at Filemon ikke bare motvillig vil gjøre det han ber ham om. Han uttrykker det slik: Jeg vet at du til og med vil gjøre mer enn det jeg sier. Denne tilliten fikk sannsynligvis Filemon til å følge Paulus’ anmodning villig og med glede.

for jeg håper at jeg ved hjelp av deres bønner: Paulus bruker her et flertallspronomen, så det kan være at han sikter til alle de bønnene som ble bedt av den menigheten som holdt møter i Filemons hus. (Se studienote til Flm 2.) Han peker på at slike bønner kan bidra til et enestående resultat – at han blir løslatt fra sitt fangenskap i Roma. Han viser altså at bønnene til trofaste kristne kan få Jehova Gud til å handle raskere enn han ellers ville ha gjort, eller gjøre noe som han ellers ikke ville ha gjort. – He 13:19.

skal bli gitt tilbake til dere: Eller: «skal bli satt fri for dere». Her bruker Paulus et uttrykk som bokstavelig overbringer tanken «av nåde skal bli gitt dere», det vil si som svar på bønnene til dem som tilhørte menigheten i Kolossai. Et oppslagsverk peker på at Paulus her bruker den passive formen av verbet, noe som viser at «det bare er Gud som kan sørge for at Paulus blir løslatt».

Epafras: En kristen fra Kolossai som trolig var med på å opprette menigheten der. (Se studienoter til Kol 1:7; 4:12.) Epafras kom til Roma under Paulus’ første fangenskap. Han ble sannsynligvis værende der, for Paulus overbringer hilsener fra ham og kaller ham «min medfange for Kristi Jesu skyld».

min medfange: Paulus bruker ikke dette ordet bare om Epafras, men også, i andre brev, om Aristarkus, Andronikus og Junias. (Ro 16:7; Kol 4:10) Det er mulig at disse medarbeiderne av Paulus faktisk ble fengslet sammen med ham. Men noen mener at Paulus kan ha brukt ordet i overført betydning for å vise at disse brødrene modig besøkte ham og brukte tid sammen med ham mens han var i fangenskap.

Markus: Se studienote til Kol 4:10.

Aristarkus: En makedoner fra Tessalonika som reiste sammen med Paulus. Han var sannsynligvis jøde. (Se studienote til Kol 4:11.) Han forlot ikke Paulus selv om han opplevde farlige situasjoner. Han ble til og med hos ham da han ble utsatt for et pøbelangrep i Efesos, og da jødene i Hellas planla å drepe Paulus. (Apg 19:29; 20:2–4) Da Paulus senere ble sendt til Roma som fange, fulgte denne lojale vennen med ham. Underveis opplevde de et skipbrudd. (Apg 27:1, 2, 41) Aristarkus hjalp tydeligvis Paulus mens han var i husarrest i Roma. (Apg 28:16, 30) I den forbindelse tilbrakte han sannsynligvis en del tid sammen med Paulus, som takknemlig sa at Aristarkus var blant dem som hadde «gitt [ham] stor trøst». – Kol 4:10, 11; se også studienoter til Flm 23; 2Kt 8:18.

Demas: Se studienoter til Kol 4:14; 2Ti 4:10.

Lukas: Se studienote til Kol 4:14.

den ånd dere legger for dagen: Det at Paulus bruker flertallspronomenet «dere», betyr sannsynligvis at han retter ordene sine til alle dem som er nevnt i versene 1 og 2, også «menigheten som samles i [Filemons] hus». (Flm 2 og studienote) Paulus uttrykker et ønske om at Jesu Kristi ufortjente godhet må være med deres «ånd». Her sikter ordet «ånd» til den indre drivkraften eller dominerende innstillingen som får dem til å si eller gjøre ting på en bestemt måte. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Med Kristi velsignelse ville de klare å fortsette å si og gjøre ting på en måte som var i harmoni med Guds vilje og Kristi eksempel. – Ga 6:18 og studienote; Flp 4:23.