den grunnleggende læren om Kristus: Dette uttrykket sikter til de grunnleggende lærepunktene som de kristne ble kjent med da de ble disipler. (He 5:12 og studienote) Paulus nevner seks av disse grunnleggende lærepunktene her og i det neste verset, og han kaller dem en grunnvoll. Denne grunnvollen var et utgangspunkt, akkurat som et fundament er et utgangspunkt for en bygning. Modne kristne ville ikke nøye seg med bare å bli kjent med disse lærepunktene. De kom lenger enn de grunnleggende lærepunktene ved å bygge videre på dem og vokse i kunnskap og forståelse når det gjaldt dypere sannheter, som dem man finner i brevene til Paulus. Fordi de gjorde dette, kunne de resonnere ut fra Skriftene og følge det som sto i dem, slik at de oppførte seg i samsvar med prinsippene i dem. – He 5:14.

La oss derfor gå inn for: Paulus tar med seg selv når han oppfordrer trosfellene sine til å gjøre framskritt som disipler av Kristus. Ifølge et oppslagsverk er det som om han sier: «La oss gå framover sammen.» Selv om Paulus var en moden kristen, var han alltid ivrig etter å gå framover og bli flinkere til å etterligne Kristus. – Flp 3:13–16.

bli modne: Paulus understreker hvor viktig det er å bli en fullvoksen kristen – en som går inn for å forstå både grunnleggende og dypere sannheter og å bli flinkere til å lære andre om dem. Det greske ordet som er brukt her, er beslektet med det ordet som er gjengitt med «modne mennesker», eller «fullvoksne mennesker», i He 5:14. (Se studienote.) Der blir slike personer stilt opp som kontrast til en som er «et lite barn». (He 5:13 og studienote) En moden kristen er en som «ved å bruke sin vurderingsevne har trent den opp til å skille mellom rett og galt». (He 5:14) Derfor blir han ikke så lett ført på avveier eller påvirket negativt av andre – for eksempel når det gjelder forståelsen av den kristne lære. – Ef 4:11–14.

anger fra døde gjerninger: Disse ‘døde gjerningene’ omfatter både gale handlinger og forsøk på å oppnå frelse på en måte som ikke er i harmoni med Guds vilje. (Mt 7:21) Et eksempel på slike døde gjerninger var at noen prøvde å gjøre seg fortjent til frelse ved å holde Moseloven etter at den var blitt opphevet. (Ro 10:2–4; Ga 2:16 og studienote) Selv tilsynelatende gode gjerninger kunne bli betraktet som døde, eller verdiløse, hvis de ikke ble gjort av kjærlighet. (1Kt 13:3) De kristne hebreerne måtte angre, eller vende seg bort fra, alle slike døde gjerninger for å kunne bli åndelig modne. – He 9:14.

tro på Gud: Paulus nevner her «tro på Gud» som en del av den grunnvollen man må legge for å bli en kristen, det vil si, som noe av det man må begynne med. (He 11:6) De som Paulus skriver til her, trodde på Gud allerede før de ble kristne, for de var jøder. Et oppslagsverk sier derfor om bruken av ordet «tro» i denne sammenhengen: «Det som menes, er ikke bare tro på Guds eksistens …, men tillit til Gud.» Slik tro og tillit var en del av «den grunnleggende læren om Kristus», så det var helt nødvendig at de kristne hebreerne også viste tro på at Gud hadde gitt Jesus i oppgave å være «Hovedformidleren av deres frelse». – He 2:10 og studienote; Joh 14:1; Apg 4:12; 1Pe 1:21.

læren om dåp: Paulus omtaler denne læren som en del av «den grunnleggende læren om Kristus». (He 6:1) Dåpen er utgangspunktet for en disippel. Etter dåpen må han fortsette å gå framover mot modenhet, for det er fremdeles mye han må lære og bruke i livet sitt. – Mt 28:19, 20; Apg 2:38.

dåp: De som Paulus skrev til, kjente til flere former for vanndåp. De visste for eksempel om jødenes «forskjellige former for seremoniell renselse [bokst.: «forskjellige former for dåp»]». (He 9:10 og studienote; Mr 7:4 og studienote) De kjente også til «Johannes’ dåp». (Apg 18:25 og studienote) Men ifølge den kristne lære om dåp hadde ikke lenger disse formene for dåp noen verdi. Det fantes nå bare én godkjent form for vanndåp. – Ef 4:5 og studienote.

håndspåleggelse: Jesus og disiplene hans la hendene på andre når de velsignet dem (Mt 19:13–15), helbredet dem (Apg 28:8) eller ga dem et tjenesteoppdrag. (Apg 6:6 og studienote; 13:2, 3; 2Ti 1:6) Men det kan være at Paulus her sikter til det å formidle «åndens gaver» til trosfeller, slik at de fikk evnen til å utføre mirakler. (1Kt 14:12; Apg 8:17, 18; 19:6) Når oppriktige mennesker så slike mirakler, kunne de lett forstå at Jehova nå godkjente det åndelige Israel i stedet for nasjonen Israel. (Mt 21:43; Apg 15:14; Ga 6:16; He 2:3, 4 og studienote) Paulus omtaler derfor denne håndspåleggelsen som en del av grunnvollen, en av de første tingene en person lærte når han ble en kristen. – He 6:1.

de dødes oppstandelse: Paulus omtaler oppstandelsen som en del av kristendommens ‘grunnleggende lære’. (He 6:1) Den har en sentral plass i den kristne tro (Joh 5:28, 29; 1Kt 15:12–19) og er uløselig knyttet til andre grunnleggende bibelske sannheter. – Se studienote til 1Kt 15:14 og Ordforklaringer: «Oppstandelse».

evig dom: Det ser ut til at «dom» i denne sammenhengen sikter til alle Guds rettslige avgjørelser. De er evige fordi resultatene, eller konsekvensene, av hans dommer vil vare for bestandig. – Se også Joh 5:24 og studienote; Ro 2:3, 6–8; Åp 20:12, 15.

hvis Gud tillater det: Paulus antyder ikke her at Gud kanskje ikke vil tillate at de kristne hebreerne går framover mot modenhet. Men ved å bruke dette uttrykket viser han at de kristne er avhengige av at Gud støtter og velsigner de anstrengelsene de gjør seg for å gå framover. – Se studienoter til 1Kt 4:19; 16:7.

Når noen en gang er blitt opplyst: Paulus beskriver her noen kristne som hadde ‘falt fra’, eller som med vilje hadde forlatt troen, etter at de hadde fått åndelig lys fra Jehova. (He 6:6) Det at de var blitt opplyst ved å få nøyaktig kunnskap om sannheten, hadde hjulpet dem til å komme ut av åndelig mørke – de var ikke lenger uvitende og fulgte ikke lenger en syndig kurs. (Joh 3:19–21) Som kristne hadde de begynt å vandre i lyset ved å oppføre seg i samsvar med Guds vilje. – Joh 8:12; Ef 5:8, 9; He 10:26, 32; 1Jo 1:7; se også 1Pe 2:9.

har smakt den himmelske frie gave: Denne gaven innbefatter gjenløsningsofferet og invitasjonen til å regjere sammen med Kristus i himmelen. De som hadde angret og vendt om fra sin syndige kurs, hadde allerede nytt godt av gjenløsningen. (Apg 3:19; 2Kt 9:15) De hadde fått et håp om himmelsk liv. (Se studienoter til Ef 1:18; He 3:1.) På den måten hadde de «smakt», eller opplevd, de godene som er en del av «den himmelske frie gave».

har fått del i hellig ånd: Etter pinsedagen i år 33 brukte Gud sin hellige ånd til å salve mennesker og adoptere dem som sine barn, slik at de kunne bli «Kristi medarvinger» i himmelen. (Ro 8:14–17; 2Kt 5:5) I tillegg fikk noen av de døpte troende den hellige ånds gaver. – Apg 19:5, 6; 1Kt 12:7–11; se også Ordforklaringer: «Legge hendene på».

har smakt Guds gode ord: Det ser ut til at «Guds gode ord» sikter til Guds løfte om å belønne noen mennesker med himmelsk liv. (2Kt 5:5; Ef 1:18) Åndssalvede kristne hadde «smakt» dette løftet da den hellige ånd åpenbarte for dem at de hadde håp om å få leve i himmelen. Etter det så de fram til å få oppleve alle de gode tingene som Gud hadde lovt dem.

den kommende verdensordningens krefter: Eller: «den kommende tidsalderens (tingenes ordnings) krefter». Uttrykket ‘den kommende verdensordningen’ sikter til den perioden i framtiden da salvede kristne skal regjere sammen med Kristus i hans «himmelske rike». (2Ti 4:18; se studienote til Ef 2:7 og Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) De som Paulus skrev til, var blitt salvet med Guds hellige ånd «som en garanti for det som skal komme». (2Kt 1:22 og studienote) Mange av dem hadde sett Jehovas «undere og mirakler». (He 2:4 og studienote) Gud brukte disse underne og miraklene til blant annet å vise hva hans Sønn skulle gjøre som Hersker over «den kommende verden». (He 2:5 og studienote) Disse salvede kristne hadde på en måte allerede smakt, eller opplevd, hva Guds kraft skal utrette i ‘den kommende verdensordningen’. – Se også studienote til Ef 1:3.

da er det umulig å hjelpe dem til å vende om og angre: Her sikter Paulus til noen som hadde falt fra den kristne tro. Det ser ut til at de bevisst hadde truffet det valget å bli frafalne, selv om de «en gang [var] blitt opplyst». (He 6:4 og studienote) Under inspirasjon viser Paulus at de med vilje hadde syndet mot Guds hellige ånd. Slike personer angrer aldri. – Mr 3:28, 29; He 10:26, 27; 12:25.

de pælfester på nytt Guds Sønn: Paulus bruker her et svært kraftfullt språk for å fordømme de salvede kristne som bevisst hadde valgt å forlate den kristne tro. Denne formuleringen skal selvfølgelig ikke oppfattes bokstavelig. Kristus hadde dødd «én gang for alle», og han var nå udødelig og kunne ikke drepes på nytt. (He 9:12; 1Ti 6:16 og studienote) Dessuten fantes det håp om tilgivelse for de romerske soldatene som pælfestet Jesus i bokstavelig forstand. (Lu 23:34 og studienote) Så det Paulus tydeligvis gjør her, er å sammenligne frafalne som ikke angrer, med slike menn som Judas Iskariot og de religiøse lederne som sørget for at Jesus ble pælfestet. (Joh 19:11 og studienote, 15, 16) Slike frafalne viste den samme forakt for Jesus og hans gjenløsningsoffer som disse onde mennene hadde gjort, og de ville få den samme straffen – evig tilintetgjørelse. – He 10:29.

et jordstykke … blir … velsignet: De kristne var blitt velsignet ved at de hadde fått lære dyrebare sannheter om Jesus, og Paulus sammenligner dem her med et jordstykke som blir velsignet med regn. Han påpeker at en jordbruker kunne forvente at et slikt jordstykke var fruktbart. (Lu 13:6–9; 1Kt 3:9) Men som det neste verset viser, var det noen personer som ikke bar god frukt og sto i fare for å bli forbannet. – He 6:8.

Men hvis jordstykket gir tornebusker og tistler: Noen kristne var ikke takknemlige for at de var blitt «velsignet av Gud». (He 6:7) Det viste de ved at de valgte å følge en syndig kurs. (He 6:4–6). De hadde bevisst utviklet denne utakknemlige innstillingen og andre dårlige egenskaper. De var derfor som et jordstykke som gir en unyttig avling, «tornebusker og tistler». I gammel tid ville en bonde som eide et slikt dårlig jordstykke, bli nødt til å sette fyr på det for å få ryddet vekk de uønskede plantene. I tråd med det ville tidligere kristne som hadde ‘falt fra’ den kristne tro, bli rammet av en dom som var som ild – de ville bli fullstendig tilintetgjort. – He 6:6 og studienote; se også Jes 5:1–7.

når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om at det står bedre til: Tidligere i dette brevet ga Paulus klar og direkte veiledning til dem som var blitt svake i troen. (He 3:12; 5:11 og studienote) I sammenhengen her har han fordømt dem som var illojale. (He 6:4–8) Nå går han over til å uttrykke seg på en varm og kjærlig måte, og han kaller de kristne hebreerne «mine kjære». Så sier han at han har stor tillit til dem. (Se også Ro 15:14; 2Te 3:4.) I motsetning til dem som forlot Kristus og mistet håpet for framtiden, står det «bedre til» med de kristne hebreerne. De går på veien til frelse og kan se fram til å få regjere sammen med Kristus i himmelen. – Se studienote til 2Ti 2:12.

Gud er jo ikke urettferdig. Han glemmer ikke det dere har gjort: I denne sammenhengen betyr ‘å glemme’ at man slutter å bry seg om noe, at man overser det. (Se også Lu 12:6.) Her gjør Paulus mer enn bare å forsikre de kristne om at Gud husker det gode de gjør. Han understreker dette poenget på en spesiell måte ved at han først sier: «Gud er jo ikke urettferdig.» I Guds øyne ville det være urettferdig av ham å overse eller slutte å bry seg om det gode en av hans lojale tjenere gjør. Og det er umulig at Jehova noen gang skulle gjøre noe urettferdig. Han kan for eksempel «ikke lyve». (Se studienote til He 6:18.) Slik oppførsel ville være i strid med Jehovas personlighet, så det er fullstendig utenkelig. (Se også Job 34:12; Jak 1:13.) De kristne hebreerne kunne derfor være helt sikre på at Jehova alltid ville huske og sette pris på alt det gode de gjorde, selv om andre mennesker – og de selv – hadde glemt det for lenge siden.

den kjærlighet dere har vist mot hans navn: I Bibelen blir ordet «navn» ofte brukt i vid betydning. Det betegner ikke bare selve navnet, men alt ved den personen som bærer navnet – spesielt ryktet hans. (Se studienote til Mt 6:9.) De kristne skulle vise kjærlighet mot Guds navn ved å gjøre det kjent for andre, slik Jesus gjorde. Motivert av sin kjærlighet til Jehova skulle de ikke bare bruke hans hellige navn, men også gi ære til det ved å ha en god oppførsel og gjøre godt mot andre. Det Paulus sier, understreker at det å vise kjærlighet mot Guds hellige navn er det viktigste for alle som følger Kristus. Jesus selv oppsummerte sin jordiske tjeneste ved å si til sin Far: «Jeg har gjort ditt navn kjent.» – Se studienoter til Joh 17:6, 26.

ved å hjelpe de hellige, slik dere fortsatt gjør: I denne sammenhengen sikter uttrykket «de hellige» til Jesu Kristi åndssalvede disipler, de mennene og kvinnene som har et himmelsk håp. (Se studienote til Ro 1:7.) De kristne hebreerne hadde gjennom lang tid hjulpet hverandre på forskjellige måter. (Apg 4:32–35; 12:5) For eksempel ga de sannsynligvis materiell eller økonomisk hjelp når det var behov for det. (Se også studienote til Lu 8:3.) Paulus roser dem ikke bare for at de hadde gjort dette tidligere, men for at de fortsatt gjorde det. Han minner dem om at Jehova ser på det å ta seg av hans tjenere som en måte å vise kjærlighet mot hans navn på. – Se også He 10:32–34; 13:1–3.

fortsette å være like ivrig: I det forrige verset nevnte Paulus at de kristne hebreerne hadde hjulpet «de hellige». Nå oppfordrer han «hver enkelt» til å fortsette å vise den samme villige innstillingen – å «være like ivrig» etter å gi hjelp, det vil si å vise nidkjærhet og engasjement og gjøre seg oppriktige anstrengelser. – Se studienote til Ro 12:11.

Dere må ikke bli sløve: Det greske ordet som er gjengitt med «sløve», overbringer tanken om å være lat, eller å ikke anstrenge seg oppriktig. Ifølge et oppslagsverk kan det i denne sammenhengen overbringe tanken om å «være treg til å forstå eller reagere på en åndelig måte». De kristne hebreerne kunne unngå denne faren ved å fortsette å være ivrige. (Se studienote til He 6:11.) Det samme greske ordet er brukt i He 5:11. – Se studienote.

etterligne: Dette ordet har tilknytning til et tema som blir drøftet mer grundig i Hebreerne, kapittel 11 – viktigheten av å lære av og etterligne dem som er gode eksempler når det gjelder tro. (Se også He 13:7.) I de neste versene nevner Paulus Abraham, som er et spesielt godt eksempel blant dem som arver det som er lovt. De løftene Gud ga Abraham, var en verdifull arv. De ga ham håp og styrket troen hans. Han lærte også at Jehovas løfter er til å stole på, for han opplevde at noen av dem ble oppfylt i hans levetid. Han kommer til å se andre løfter bli oppfylt når han får en oppstandelse. (1Mo 18:14, 18; 21:1–3; He 6:13–16) Abraham viste enestående tro og tålmodighet helt til han døde, så det er virkelig verdt å følge hans eksempel. – He 11:8–10, 17–19.

sverget han ved seg selv: Denne formuleringen gjenspeiler det som står i 1Mo 22:16, der Jehova sa til Abraham: «Ved meg selv sverger jeg.» Jehova ‘kan ikke lyve’. (Tit 1:2) Selve navnet hans, eller ryktet hans, er en garanti for at alle de løftene han har gitt, vil bli oppfylt. (Se også Jes 45:23.) Men noen ganger har han av kjærlighet gjort enda mer. Han har forsterket det han har sagt, med en ed. Abrahams enestående tro og lydighet fikk Jehova til å bekrefte sitt løfte med en ed, en spesiell «juridisk garanti». (He 6:16 og studienote; se også studienote til He 6:17 og Ordforklaringer: «Ed».) Han ga altså Abraham en dobbel forsikring om at «alle jordens nasjoner» skulle «oppnå en velsignelse» gjennom Abrahams avkom. – 1Mo 22:17, 18.

etter at Abraham hadde vist tålmodighet: Jehova lovte Abraham at han skulle bli «en stor nasjon», og at «alle jordens slekter» skulle «bli velsignet gjennom» ham. (1Mo 12:1–4; se også Apg 7:2, 3 og studienote.) Jehova ga Abraham en ny forsikring om dette ved å gjenta løftet mens Abraham bodde i Kanaan. (1Mo 13:16) Men på den tiden hadde Abraham ennå ingen sønn. Til slutt, 25 år etter at han hadde fått løftet, begynte han å se at Guds ord gikk i oppfyllelse, for da fikk han sønnen Isak. (1Mo 21:2, 5) Omkring 25 år etter det (ifølge jødisk tradisjon) viste Abraham at han var villig til å ofre Isak, og på det tidspunktet bekreftet Gud sitt opprinnelige løfte ved sverge en ed «ved seg selv». – He 6:13 og studienote, 14; 11:17; 1Mo 22:15–18.

en juridisk garanti: Det greske ordet som er brukt her, er et av flere juridiske uttrykk som er brukt i denne sammenhengen. Dette uttrykket sikter til den vanlige praksisen med å bekrefte noe ved å sverge en ed. (Andre eksempler på slike juridiske uttrykk i He 6:13–18 er «sverge», «diskusjoner», «uforanderlig», «garanterte» og «ed». Se også studienote til Flp 1:7, et vers der det samme greske ordet er gjengitt med «juridisk sett grunnfeste».) De hebraiske skrifter viser at folk ofte sverget ved Gud eller ved hans navn. (1Mo 14:22; 31:53; 5Mo 6:13; Jos 9:19, 20; Jer 12:16) Paulus viser til skikken med å sverge en ed for å understreke sitt neste poeng – den eden Gud sverget overfor Abraham, gjorde hans løfte fullstendig pålitelig. – He 6:17, 18.

arvingene til løftet: Paulus oppmuntrer de kristne hebreerne ved å minne dem om deres tilknytning til Abraham. Gud lovte den trofaste Abraham at han skulle bli far til et avkom som skulle være til velsignelse for «alle jordens nasjoner». (1Mo 22:17, 18) Som biologiske etterkommere av Abraham var jødene de første som kunne arve disse løftene. De fleste jødene forkastet Messias, så de mistet denne arven. De kristne hebreerne ble derimot ‘arvinger til løftet’, men ikke gjennom sin fysiske avstamning. De ble arvinger ved å godta Kristus – den primære delen av Abrahams avkom – og bli Kristi salvede disipler. (Se studienote til Ga 3:29.) Med tiden ville alle trofaste kristne, også de med et jordisk håp, nyte godt av de løftene Gud ga Abraham.

hans hensikt var uforanderlig: Det greske ordet som er gjengitt med «uforanderlig» i dette og det neste verset, er et av flere juridiske uttrykk som Paulus bruker i denne sammenhengen. (Se studienote til He 6:16.) Det ordet som her er gjengitt med «hensikt», kan romme tanken om en persons avgjørelse, beslutning, intensjon eller vilje. – Se studienote til Apg 20:27; se også studienote til Ef 3:11, et vers der et synonymt gresk ord er gjengitt med «hensikt».

Han garanterte for løftet med en ed: Da Gud ga sitt løfte til Abraham, «sverget han ved seg selv». (He 6:13 og studienote) Jehova var ikke forpliktet til å sverge på at hans løfte var sant, men han valgte å gjøre det for å gi mennesker full tillit til det han hadde lovt. Det kunne ikke finnes noen større eller mer betryggende garanti enn dette. Det greske verbet som er gjengitt med «han garanterte for løftet», kan også overbringe tanken om at «han trådte til» med en ed for å bekrefte sitt løfte. Et oppslagsverk sier at i denne sammenhengen understreker ordet «gyldigheten av Guds løfter. Gud er [den som garanterer] … det han selv har forpliktet seg til å gjøre». – Se Ordforklaringer: «Ed».

Disse to tingene er uforanderlige: «Disse to tingene» er Guds løfte og hans ed. Gjennom dem bekrefter Gud at hans hensikt er uforanderlig, nemlig at «alle jordens nasjoner» skal bli velsignet ved hjelp av Abrahams avkom. Jehovas ord vil med sikkerhet bli oppfylt. – 1Mo 22:16–18; He 6:17; se studienote til He 6:13.

Gud kan ikke lyve: Denne uttalelsen ligner på det som står i 4Mo 23:19 og 1Sa 15:29. – Se også studienote til Tit 1:2.

søkt tilflukt hos ham: Disse ordene er en gjengivelse av et enkelt gresk verb som overbringer tanken om å flykte, rømme unna eller søke tilflukt. (Apg 14:6) Paulus’ lesere ville ha kjent til dette greske verbet, for det blir brukt i Septuaginta om det å flykte til tilfluktsbyene. (5Mo 4:42; 19:5; Jos 20:9) Det at Paulus brukte dette ordet, kan ha minnet de kristne hebreerne om at de hadde kommet seg vekk fra den jødiske ordningen, som Gud hadde forkastet og snart skulle utslette. (Mt 21:43; 23:37, 38) De hadde flyktet til det tryggeste stedet – et nært forhold til sin pålitelige Gud og Far, Jehova. (Sl 118:8; 143:9) Et oppslagsverk sier at tanken her er: «vi som har flyktet til Gud for å være trygge».

har derfor en sterk oppmuntring: Det greske ordet som er gjengitt med «oppmuntring», kan sikte til noe som motiverer en person til å gå til handling og får ham til å føle seg trygg. (Se også studienote til Ro 12:8.) Gjennom sitt ord og sin ed ga Gud sitt folk sterke beviser for at hans hensikt om å velsigne menneskene er uforanderlig. Denne forsikringen er «ikke en vanlig oppmuntring», som en bibelkommentator uttrykker det. Nei, den er, som Paulus forklarer, en «sterk oppmuntring» til de kristne om å «holde fast ved» håpet sitt.

Dette håpet har vi som et anker: Dette språkbildet bekrefter poenget i de foregående versene: Det kristne håpet er sikkert og pålitelig. Et anker gjør et skip stødig og holder det på plass selv under kraftige stormer. På lignende måte kan det sikre håpet om å få se Guds løfter bli oppfylt hjelpe en kristen til å bevare roen og holde ut urolige tider. (Se også Sl 46:1–3.) Paulus visste godt hvor nyttig et anker er, for han hadde opplevd mange farer på havet. (Apg 27:13, 29; se studienote til 2Kt 11:25; se Mediegalleri: «Et anker av tre og metall».) Også i ikke-bibelske skrifter på Paulus’ tid ble ankeret brukt som et symbol på håp.

for sjelen: Eller: «for vårt liv». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

både sikkert og fast: Paulus viser hvorfor det kristne håpet er så pålitelig, når han sier at dette ankeret, eller håpet, «når inn bak forhenget». (Se studienoten til det når inn bak forhenget i dette verset.) Han viser altså at det er Gud som sørger for at håpet er sikkert. Et oppslagsverk sier om dette: «Andre ankere synker ned i dypet, men dette stiger opp til de høyeste himler og fester seg i selve Guds trone.»

det når inn bak forhenget: Paulus’ poeng her er at de kristne hebreernes håp ikke er avhengig av noen menneskelig eller jordisk kilde. Nei, dette håpet «når inn bak forhenget», det vil si inn i himmelen. Håpet er altså knyttet til Gud, som sørget for gjenløsningen, og til Jesus, som ga sitt liv for å betale løsepengen. Tabernaklet hadde et forheng som var som en barriere foran Det aller helligste. Én gang i året gikk øverstepresten inn i Det aller helligste. Der, «bak», eller innenfor, forhenget, gjorde han soning for israelittenes synder. (He 9:7) Som Paulus forklarer senere i dette brevet, er Det aller helligste et bilde på himmelen. (He 9:24) Forhenget er et bilde på Jesu menneskelige kropp, som var en barriere som gjorde det umulig å komme til himmelen. (1Kt 15:50; He 10:20 og studienoter) Jesus gikk innenfor dette «forhenget» ved å ofre sin menneskelige kropp og ved å gå inn i himmelen etter at han var blitt oppreist som en ånd. (1Pe 3:18) Der, i Guds nærvær, gjorde han soning for menneskenes synder ved å frambære verdien av sitt utøste blod som en løsepenge. (He 6:20; 9:12) Denne ordningen – soning ved hjelp av Kristi løsepenge – var grunnlaget for at Guds «løfte til Abraham» kunne bli oppfylt. (He 6:13, 14) Det er grunnlaget for at alle lydige mennesker kan ha et håp for framtiden. – Mt 20:28.

en forløper: Jesus var det første mennesket på jorden som steg opp til himmelen og trådte fram for Jehova. (Joh 3:13; 1Kt 15:20; He 9:24) På den måten ble han «en forløper», en som baner veien for andre. Ved å bære fram sitt offer i himmelen åpnet og forberedte han veien for dem som skulle bli invitert til å regjere sammen med ham i Riket. – Joh 14:2, 3; He 10:19, 20.

som for evig er blitt øversteprest på samme måte som Melkisedek: Se studienote til He 5:6.