Sanhedrinet: Se studienote til Mt 26:59.

Pilatus: Den romerske stattholderen (prefekten) i Judea, utnevnt av keiser Tiberius i år 26 evt. Hans styre varte i cirka ti år. Pilatus blir nevnt av ikke-bibelske skribenter, for eksempel den romerske historieskriveren Tacitus, som skrev at Pilatus i Tiberius’ regjeringstid ga ordre om at Jesus skulle bli henrettet. Det er blitt funnet en innskrift på latin med ordene «Pontius Pilatus, prefekt i Judea» i det gamle romerske teatret i Cæsarea i Israel. – Se Tillegg B10, som viser hvilket område Pontius Pilatus styrte over.

Er du jødenes konge?: Se studienote til Mt 27:11.

Du sier det selv: Se studienote til Mt 27:11.

pleide ... å løslate en fange: Alle de fire evangelieskribentene nevner denne hendelsen. (Mt 27:15–23; Lu 23:16–25; Joh 18:39, 40) Man finner ikke noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, men på Jesu tid hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

Igjen: Som det framgår av Lu 23:18–23, ropte folkemengden minst tre ganger at Pilatus måtte henrette Jesus. Beretningen her i Markus viser at Pilatus stilte folkemengden spørsmål om Jesus tre ganger. – Mr 15:9, 12, 14.

piskes: Se studienote til Mt 27:26.

stattholderens bolig: Se studienote til Mt 27:27.

De tok på ham en purpurfarget kappe: Dette ble gjort for å håne Jesus og gjøre narr av hans kongeverdighet. Matteus’ beretning (27:28) sier at soldatene tok på Jesus «en skarlagenrød kappe», en kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Beretningene i Markus og Johannes (19:2) sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

krone: I tillegg til den purpurfargede kappen (nevnt tidligere i verset) fikk Jesus flere ting som var parodier på kongelige maktsymboler – en krone av tornekvister og, ifølge Mt 27:29, «en stav», eller en rørstav, som septer.

Vær hilset: Se studienote til Mt 27:29.

spyttet på ham: Det at Jesus ble behandlet med forakt på denne måten, var en oppfyllelse av det Jesus selv hadde sagt i Mr 10:34, og også av den profetien om Messias som står i Jes 50:6. – Se studienote til Mr 10:34.

bøyde seg for ham: Eller: «viste ham ærbødighet; hyllet ham». Her brukes det greske verbet proskynẹo om de soldatene som hånlig bøyde seg for Jesus og kalte ham «jødenes konge». – Mr 15:18; se studienote til Mt 2:2.

pælfeste ham: Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

tvang ... til å gjøre tjeneste: Sikter til pliktarbeid som de romerske myndighetene kunne pålegge en borger. De kunne for eksempel tvinge mennesker eller dyr til å arbeide for dem eller forlange hva som helst som de mente var nødvendig for å få utført statlige oppdrag raskt. – Se studienote til Mt 5:​41.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

Kyrene: Se studienote til Mt 27:32.

far til Aleksander og Rufus: Det er bare Markus som tar med denne opplysningen om Simon fra Kyrene.

Golgata: Se studienote til Mt 27:33.

hodeskallestedet: Det greske uttrykket Kranịou Tọpos er en oversettelse av det hebraiske ordet Golgata. – Se studienoter til Joh 19:17.

vin blandet med myrra: Parallellberetningen i Mt 27:34 sier at vinen var «blandet med noe bittert». Drikken inneholdt sannsynligvis både myrra og noe bittert. Denne blandingen ble tydeligvis gitt som smertestillende middel. – Se studienoten til han ville ikke ta imot den i dette verset og studienote til Mt 27:34.

han ville ikke ta imot den: Jesus ville tydeligvis ha full kontroll over alle sansene sine under denne trosprøven.

fordelte klærne hans: Se studienote til Mt 27:35.

ved å kaste lodd: Se Ordforklaringer: «Lodd; loddkasting».

den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. Noen har påpekt at det ser ut til å være en uoverensstemmelse mellom denne beretningen og Joh 19:14–16, der det står at «det var omkring den sjette timen» da Pilatus overga Jesus til jødene for at han skulle bli henrettet. Bibelen gir oss ikke nok opplysninger til å forklare forskjellen, men her er noen faktorer å ta i betraktning: Evangelieberetningene stemmer vanligvis overens når det gjelder tidspunktene for forskjellige hendelser den siste dagen Jesus var på jorden. Alle de fire beretningene viser at prestene og de eldste møttes da det ble morgen, og at de deretter førte Jesus til den romerske stattholderen Pontius Pilatus. (Mt 27:1, 2; Mr 15:1; Lu 22:66 til 23:1; Joh 18:28) Både Matteus, Markus og Lukas forteller at Jesus allerede hang på pælen da hele landet ble dekket av et mørke som varte «fra den sjette timen ... til den niende timen». (Mt 27:45, 46; Mr 15:33, 34; Lu 23:44) En faktor som kan ha noe å si for hvordan man regner tidspunktet for henrettelsen av Jesus, er at noen betraktet piskingen som en del av henrettelsesprosessen. Noen ganger var piskingen så brutal at offeret døde. I Jesu tilfelle var den så hard at det ble nødvendig å få en annen mann til å bære torturpælen etter at Jesus først hadde båret den selv. (Lu 23:26; Joh 19:17) Hvis piskingen ble betraktet som begynnelsen på henrettelsesprosessen, må det ha gått en viss tid før selve pælfestingen. Noe som støtter denne oppfatningen, er at Mt 27:26 og Mr 15:15 nevner piskingen og pælfestingen sammen. Det kan altså være at forskjellige personer oppgir forskjellige tidspunkter for henrettelsen, avhengig av om de oppfattet det slik at henrettelsen begynte med piskingen eller med pælfestingen. Dette kan forklare hvorfor Pilatus ble overrasket over å få vite at Jesus var død så kort tid etter at han var blitt naglet til pælen. (Mr 15:44) En annen faktor er at bibelskribentene ofte følger praksisen med å dele dagen inn i fire deler på tre timer hver, slik man gjorde med natten. Fordi man delte inn dagen slik, står det ofte om den tredje, sjette og niende timen, regnet fra soloppgang cirka kl. 6. (Mt 20:1–5; Joh 4:6; Apg 2:15; 3:1; 10:3, 9, 30) Folk flest hadde ikke nøyaktige tidsmålere, så de brukte vanligvis ordet «omkring» når de oppga tidspunkter, slik vi blant annet ser i Joh 19:14. (Mt 27:46; Lu 23:44; Joh 4:6; Apg 10:3, 9) For å oppsummere: Markus kan ha hatt både piskingen og pælfestingen i tankene, mens Johannes bare siktet til selve pælfestingen. Begge skribentene har kanskje avrundet tidspunktet til den nærmeste tretimers perioden, og Johannes brukte ordet «omkring» da han oppga når hendelsen fant sted. Disse faktorene kan forklare årsaken til at tidsangivelsen i beretningene er forskjellige. Og et siste poeng: Det at Johannes, som skrev flere tiår senere, oppga det som ser ut til å være et annet tidspunkt enn det Markus oppga, viser at Johannes ikke rett og slett laget en avskrift av Markus’ beretning.

ransmenn: Se studienote til Mt 27:38.

Enkelte senere håndskrifter tilføyer ordene: «Og det skriftstedet ble oppfylt som sier: ‘Og han ble regnet blant lovbrytere’», som er et sitat fra en del av Jes 53:12. Men disse ordene forekommer ikke i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene og er tydeligvis ikke en del av Markus’ opprinnelige tekst. En lignende uttalelse er en del av den inspirerte teksten i Lu 22:37. Noen mener at en avskriver føyde til ordene fra Lukas’ beretning i Markus’ beretning. – Se Tillegg A3.

ristet på hodet: Se studienote til Mt 27:39.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

et mørke: Parallellberetningen i Lukas har med en bemerkning om at «sollyset forsvant». (Lu 23:44, 45) Dette mørket var mirakuløst og noe Gud sto bak. Det kan ikke ha vært en solformørkelse. Solformørkelser inntreffer når det er nymåne, men nå var det påske og fullmåne. Og dette mørket varte i tre timer, mye lenger enn en totalformørkelse kan vare, nemlig under åtte minutter.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Mt 20:3.

Eli, Eli, lama sabaktani?: Se studienote til Mt 27:46.

Min Gud, min Gud: Se studienote til Mt 27:46.

Elia: Dette hebraiske navnet betyr «min Gud er Jehova».

sur vin: Se studienote til Mt 27:48.

stav: Se studienote til Mt 27:48.

døde: Eller: «utåndet». – Se studienote til Mt 27:50.

forhenget: Se studienote til Mt 27:51.

templet: Se studienote til Mt 27:51.

offiseren: Eller: «centurionen», det vil si en offiser med kommando over cirka 100 soldater i romerhæren. Det kan være at denne offiseren var til stede hos Pilatus under rettssaken mot Jesus og hørte jødene si at Jesus hevdet å være Guds Sønn. (Mr 15:16; Joh 19:7) Markus bruker her det greske ordet kentyrịon, et lånord fra latin som også er brukt i Mr 15:44, 45. – Se «Introduksjon til Markus» og studienoter til Mr 6:​27; Joh 19:20.

Maria Magdalena: Se studienote til Mt 27:56.

Jakob den lille: En av Jesu apostler og sønn av Alfeus. (Mt 10:2, 3; Mr 3:18; Lu 6:15; Apg 1:13) Denne Jakob kan ha blitt kalt «den lille» fordi han enten var yngre eller lavere enn den andre apostelen som het Jakob, nemlig Sebedeus’ sønn.

Joses: Fra hebraisk, kortform av Josifja, som betyr «måtte Jah legge til (øke); Jah har lagt til (økt)». Enkelte håndskrifter sier her «Josef», men i de fleste av de gamle håndskriftene står det «Joses». – Se også parallellberetningen i Mt 27:56.

Salome: Sannsynligvis fra et hebraisk ord som betyr «fred». Salome var en disippel av Jesus. Når man sammenligner Mt 27:56 med Mr 3:​17 og 15:40, ser man at Salome kan ha vært moren til apostlene Jakob og Johannes – Matteus nevner «moren til Sebedeus-sønnene», og Markus kaller henne «Salome». Når man sammenligner med Joh 19:25 også, ser man at Salome muligens var en biologisk søster til Maria, Jesu mor. Jakob og Johannes var i så fall Jesu fettere. Dessuten framgår det av Mt 27:55, 56, Mr 15:41 og Lu 8:3 at Salome var en av de kvinnene som fulgte Jesus og hjalp ham ved å bruke det de eide.

forberedelsesdagen: Siden Markus tydeligvis skriver først og fremst for ikke-jødiske lesere, forklarer han at dette uttrykket sikter til dagen før sabbaten, en forklaring som ikke er med i de andre evangelieberetningene. (Mt 27:62; Lu 23:54; Joh 19:31) I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I dette tilfellet falt forberedelsesdagen på 14. nisan. – Se Ordforklaringer.

Josef: Evangelieskribentenes individuelle forskjeller kommer til uttrykk i de forskjellige opplysningene de gir om Josef. Skatteoppkreveren Matteus skriver at han var «en rik mann». (Mt 27:57–60) Markus, som skriver først og fremst med tanke på romerne, sier at han var «et respektert medlem av Rådet», og at han ventet på Guds rike. (Mr 15:43–46) Lukas, den medfølende legen, sier at han «var en god og rettferdig mann» som ikke hadde gitt sin stemme til det som Rådet gjorde mot Jesus. (Lu 23:50–53) Johannes er den eneste som forteller at han «var [en disippel] i hemmelighet fordi han var redd for jødene». – Joh 19:38–42.

Arimatea: Se studienote til Mt 27:57.

medlem av Rådet: Det vil si medlem av Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. – Se studienote til Mt 26:59 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

grav: Eller: «minnegrav». – Se studienote til Mt 27:60.

en stein: Tydeligvis en sirkelrund stein, siden dette verset sier at den ble rullet på plass, og Mr 16:4 sier at den «var blitt rullet bort» da Jesus ble oppreist. Den kan ha veid over et tonn. I Matteus’ beretning står det at det var «en stor stein». – Mt 27:60.