Øya som dukket opp og forsvant igjen

Av en Våkn opp!-skribent i Italia

DEN 28. juni 1831 ble vestkysten av middelhavsøya Sicilia rammet av et svært kraftig jordskjelv. En sjømann som var ute på havet, kjente at det ristet i båten, og trodde at den hadde gått på en sandbanke.

Sjøen utenfor kysten av Sicilia fortsatte å være opprørt i flere dager. Død fisk lå og fløt i vannskorpen. Luften stinket av svovel. Pimpstein ble skylt opp på stranden.

Da kaptein Giovanni Corrao den 10. juli seilte i Middelhavet med den napolitanske brigantinen «Teresina», fikk han se et ufattelig syn — en enorm vann- og røyksøyle, som raget 20 meter opp i luften. Det hørtes også «en kraftig lyd som minnet om torden».

Ferdinand II, konge av Begge Sicilier, gav ordre om at krigsskipet «Etna» skulle undersøke saken. Nyheter om det som hadde skjedd, nådde også Malta, som den gang var under britisk herredømme. For ikke å bli stilt i skyggen sendte den britiske viseadmiralen på Malta, sir Henry Hotham, også ut skip «for å fastslå den nøyaktige posisjonen på sjøkartene og for å gjøre enhver ytterligere observasjon av fenomenets beskaffenhet».

Slik startet en kontrovers som fremdeles pågår.

 En øy blir født

Den 19. juli 1831 kunne man mellom Sicilia og kysten av Afrika se en ny øy — dannet ved et undersjøisk vulkanutbrudd. Da orlogskaptein Charles Swinburne på den britiske sluppen «Rapid» rundet vestspissen av Sicilia, så han en høy, ujevn søyle av kritthvit røyk og damp. Swinburne satte kursen rett mot søylen. Da natten falt på, blandet gnistrende lysglimt seg med røyken, som kunne ses helt tydelig selv i måneskinnet. Ut fra midten av søylen kom det utbrudd av flammende ild. Ved morgengry, da røyken letnet en anelse, kunne han se «en liten, mørk forhøyning, som stakk omkring en meter opp av sjøen».

Før det var gått en måned, hadde øya steget omkring 65 meter opp av sjøen, og den hadde en omkrets på cirka 4 kilometer. «Denne hendelsen har naturlig nok forårsaket den største oppstandelse her på øyene,» skrev avisen Malta Government Gazette, «og mange har allerede begitt seg ut til skueplassen.» Blant dem var professor Friedrich Hoffmann, en prøyssisk geolog som tilfeldigvis holdt på med forskningsarbeid på Sicilia. Hoffmann kom så nær som én kilometer fra øya og kunne se den helt tydelig. Men han var forsiktig på grunn av mulige farer og avslo å gå i land.

Kaptein Humphrey Senhouse var mindre forsiktig, og det ble meldt at han den 2. august gikk i land og plantet det britiske flagget, Union Jack, på øya. Han kalte øya Graham Island, til ære for marineminister sir James Graham.

Catania universitet på Sicilia overlot undersøkelsene av øya til Carlo Gemellaro, som var professor i naturhistorie. Han gav den navnet Ferdinandea etter kong Ferdinand II. Upåvirket av nyhetene om det britiske flagget som allerede var plantet på øya, og av det faktum at øya lå utenfor Sicilias territorialfarvann, erklærte Ferdinand den for å være en del av sitt kongedømme.

Den siste nasjonen på banen var Frankrike. Geologen Constant Prévost kalte øya Julia fordi den kom til syne i juli måned. Også han plantet sitt lands flagg på øya. Han skrev at hensikten med den gesten var ’å informere alle som fulgte etter, om at Frankrike aldri lar en anledning til å vise sin interesse for vitenskapelige spørsmål gå fra seg’.

Diskusjonen om råderetten over øya tilspisset seg. Ifølge en artikkel som stod i London-avisen The Times for noen år siden, stod Storbritannia, Italia og Frankrike «på randen av krig» på grunn av denne lille flekken av en øy.

Så forsvant øya igjen

Denne uenigheten om øya — som fremdeles går under de ulike navnene Julia, Ferdinandea og Graham * — viste seg å bli kortvarig. «Øya blir mindre fra dag til dag,» skrev Hoffmann etter et besøk i september (1831), «og hvis denne nedbrytingen, som vi var vitne til, fortsetter . . . , vil stormene den kommende vinteren være nok til å bryte [den] helt ned i løpet av noen få måneder.»

I løpet av desember brøt øya sammen av seg selv og ble redusert til et farlig rev omkring en meter under havoverflaten. «Alt som var igjen av øya Julia,» skrev den italienske vulkanologen Giuseppe Mercalli, «var de mange navnene den hadde fått av tilreisende fra forskjellige land, som var så heldige å få se den oppsiktsvekkende måten den dukket opp på og senere forsvant igjen.»

Dukker den opp igjen?

Er det slutten på historien? Neppe! I det området der øya en gang befant seg, er det fortsatt geologisk aktivitet. Ifølge den sicilianske historikeren Salvatore Mazzarella er området i dag «like strategisk viktig som det var på 1800-tallet». Noen geologer tror at øya kommer til å dukke opp igjen. Det hersker allerede stor spenning om hvem som eventuelt eier denne øya, som altså ennå ikke har gjenoppstått.

Historien om øya som dukket opp — og forsvant igjen — er dermed blitt enda et sorgens kapittel i beretningen om menneskenes styre. Den italienske journalisten Filippo D’Arpa sier det så treffende når han kaller denne historien «et eksempel på maktens dårskap».

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Et maleri av utbruddet i 1831

[Rettigheter]

Copyright Peter Francis/The Open University