FOR mange forskere og kritikere er Moses ikke annet enn en sagnfigur. De avfeier Bibelens beretning ved å benytte seg av kriterier for bevisføring som ville innebære at menn som Platon og Sokrates også måtte plasseres i sagnverdenen.

Men som vi har sett, er det ingen gode grunner til å avfeie Bibelens beretning om Moses. For troende mennesker finnes det en overflod av vitnesbyrd om at hele Bibelen er «Guds ord». * (1. Tessaloniker 2: 13; Hebreerne 11: 1) De  ser på studiet av Moses’ liv som en måte å bygge opp sin tro på, ikke bare som en akademisk øvelse.

I filmer legges det ofte vekt på Moses’ heltedåder og hans mot — noe som appellerer til publikum. Sant nok var Moses en modig mann. (2. Mosebok 2: 16—19) Men han var først og fremst en mann som hadde en sterk tro. Gud var virkelig for Moses — så virkelig at apostelen Paulus senere sa at Moses «fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige». — Hebreerne 11: 24—28.

Beretningen om Moses lærer oss dermed hvor viktig det er å bygge opp et nært forhold til Gud. I vår hverdag kan også vi leve som om vi ser Gud. Hvis vi gjør det, vil vi aldri leve på en måte som mishager ham. Legg også merke til at Moses’ tro ble oppøvd helt fra han var et lite barn. Hans tro var så rotfestet at han bevarte den trass i at han ble opplært i «all egypternes visdom». (Apostlenes gjerninger 7: 22) For en fin oppmuntring det er til foreldre om å lære barna om Gud fra de er helt små! — Ordspråkene 22: 6; 2. Timoteus 3: 15.

Det er også verdt å merke seg Moses’ ydmykhet. Han var «den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate». (4. Mosebok 12: 3) Moses var derfor villig til å innrømme sine feil. Han skriver om at han forsømte å omskjære sønnen sin. (2. Mosebok 4: 24—26) Han innrømmer åpent at han ved en anledning unnlot å gi Gud ære, og forteller om den alvorlige straffen Gud gav ham. (4. Mosebok 20: 2—12; 5. Mosebok 1: 37) Moses var også villig til å ta imot forslag fra andre. (2. Mosebok 18: 13—24) Burde ikke ektemenn, fedre og andre som har en viss myndighet, prøve å etterligne Moses?

Riktignok er det noen kritikere som mener at Moses egentlig ikke var så ydmyk, og for å underbygge det peker de på at han noen ganger gikk nokså hardt fram. (2. Mosebok 32: 26—28) Forfatteren Jonathan Kirsch sier: «Den bibelske Moses er sjelden ydmyk og aldri mild, og atferden hans kan ikke bestandig kalles rettferdig. I noen skremmende øyeblikk . . . framstår Moses som arrogant, blodtørstig og brutal.» En slik kritikk er trangsynt. Kritikerne overser det faktum at det ikke var fordi Moses var brutal, at han handlet slik han gjorde, men at det var fordi han elsket rettferdighet og ikke tolererte ondskap. I vår tid, da det å ha en umoralsk livsstil er alminnelig godtatt, står Moses som et eksempel på hvor viktig det er å være prinsippfast hva moralske normer angår. — Salme 97: 10.

Moses etterlot seg en imponerende samling skrevne verker. Blant disse finner vi poetiske verker (Job, Salme 90), historisk prosa (1., 2. og 4. Mosebok), stamtavler (1. Mosebok, kapitlene 5, 11, 19, 22 og 25) og en stor samling lover, kjent som Moseloven. (2. Mosebok, kapitlene 20 til 40; 3., 4. og 5. Mosebok) Denne loven, som ble nedskrevet under inspirasjon fra Gud, inneholdt prinsipper, lover og dessuten regler for hvordan landet skulle styres, bestemmelser som var flere århundrer forut for sin tid.

I land der statsoverhodet også er landets øverste religiøse autoritet, finner man ofte eksempler på intoleranse, religiøs undertrykkelse og maktmisbruk. Moseloven framholdt prinsippet om et skille mellom «kirke og stat» — kongen hadde ikke lov til å påta seg prestetjeneste. — 2. Krønikebok 26: 16—18.

Moseloven inneholdt også prinsipper om hygiene og sykdomsbekjempelse. Syke skulle settes i karantene, og ekskrementer skulle graves ned. Disse retningslinjene er i tråd med moderne vitenskap. (3. Mosebok 13: 1—59; 14: 38, 46; 5. Mosebok 23: 13) Dette er virkelig bemerkelsesverdig med tanke på at  egyptisk legekunst på Moses’ tid i stor grad var en farlig kombinasjon av kvakksalveri og overtro. I dag kunne millioner av mennesker i utviklingsland unngått sykdom og død hvis de hadde fulgt de forskriftene om hygiene som finnes i Moseloven.

De kristne er ikke pålagt å følge Moseloven, men det er likevel svært nyttig å studere den. (Kolosserne 2: 13, 14) Loven påla israelittene å vise Gud udelt hengivenhet og å sky avgudsdyrkelse. (2. Mosebok 20: 4; 5. Mosebok 5: 9) Den sa at barn skulle ære sine foreldre. (2. Mosebok 20: 12) Den fordømte også mord, utroskap, tyveri, løgn og et urett begjær. (2. Mosebok 20: 13—17) Dette er prinsipper som de kristne setter høyt den dag i dag.

Den tiden vi lever i, er svært problemfylt. Mennesker trenger virkelig en leder som Moses — en som ikke bare har makt og myndighet, men som også er prinsippfast, modig og barmhjertig, og som elsker rettferdighet. Da Moses døde, må israelittene ha spurt seg selv  om det noen gang siden ville komme en som ham. Moses besvarte selv det spørsmålet.

Moses’ skrifter forklarer hvordan sykdom og død oppstod, og hvorfor Gud tillot at ondskapen fikk fortsette å eksistere. (1. Mosebok 3: 1—19; Job, kapitlene 1 og 2) Guds aller første profeti er nedskrevet i 1. Mosebok 3: 15, og den lover at alt det onde til slutt vil bli tilintetgjort. Hvordan skal det skje? Profetien sa at det skulle bli født en person som skulle tilveiebringe frelse. Dette løftet var grunnlaget for håpet om at en Messias skulle stå fram og utfri menneskeheten. Men hvem skulle denne Messias være? Moses hjelper oss til å kunne fastslå det.

Mot slutten av sitt liv uttalte Moses disse viktige ordene: «En profet av din egen midte, av dine brødre, lik meg, skal Jehova din Gud oppreise for deg — ham skal dere høre på.» (5. Mosebok 18: 15) Senere anvendte apostelen Peter disse ordene på Jesus. — Apostlenes gjerninger 3: 20—26.

De fleste jødiske bibelkommentatorer avviser på det kraftigste enhver sammenligning mellom Moses og Jesus. De hevder at ordene ovenfor gjelder alle sanne profeter som kom etter Moses. Men ifølge Tanakh, en jødisk oversettelse av de hebraiske skrifter, står det i 5. Mosebok 34: 10: «Aldri siden stod det i Israel fram en profet lik Moses — som HERREN utvalgte, ansikt til ansikt.»

Det var mange trofaste profeter som kom etter Moses, deriblant Jesaja og Jeremia. Men ingen hadde det samme spesielle forholdet til Gud som Moses hadde — med muligheten til å snakke med ham «ansikt til ansikt». Moses’ løfte om en profet ’lik ham’ må derfor gjelde én bestemt person — Messias. Det er verdt å merke seg at jødiske lærde i gammel tid også hadde dette synet før kristendommen blomstret opp — og før falske kristne satte i gang religiøs forfølgelse. Dette gjenspeiles i jødiske skrifter, for eksempel i Midrash Rabbah, som beskriver Moses som forløperen for den «siste Gjenløser», altså Messias.

Det er ingen tvil om at Jesus hadde mange likhetstrekk med Moses. (Se rammen «Jesus — en profet lik Moses».) Jesus har makt og myndighet. (Matteus 28: 19) Han er «mild av sinn og ydmyk av hjerte». (Matteus 11: 29) Han hater lovløshet og urettferdighet. (Hebreerne 1: 9) Derfor kan han være den lederen vi så sårt trenger. Det er han som snart vil fjerne alt det onde og gjenopprette paradiset på jorden, slik Bibelen beskriver. *