Familier som har fått det til – del 2

Som vi har sett i «Familier som har fått det til – del 1», kan bibelske prinsipper gi en familie stabilitet når den har problemer. * Jehova Gud gir dette løftet til dem som lever etter hans normer: «Jeg skal gi deg innsikt og lære deg om den vei du bør gå. Jeg vil gi deg råd med mitt øye rettet mot deg.» – Salme 32:8.

Å takle økonomiske problemer. Ting som har med økonomi å gjøre, er ofte årsak til heftige diskusjoner i ekteskapet. Men bibelske prinsipper kan hjelpe familier til å se økonomiske spørsmål i det rette perspektiv. Jesus sa: «Slutt med å være bekymret for deres sjel, med hensyn til hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, eller for kroppen, med hensyn til hva dere skal ha på dere. . . . Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette.» – Matteus 6:25, 32.

På side 23 forteller Issachar i USA hvordan han og familien hans har taklet økonomiske problemer etter at huset deres ble ødelagt av orkanen Katrina.

Når en i familien blir alvorlig syk. Alle mennesker blir syke av og til. Det er ofte forbigående, og man kommer snart til hektene igjen. Men hva om en i familien får en kronisk sykdom? Bibelen sier at Jehova kan støtte dem som er syke. (Salme 41:1–3) Hvordan kan Jehova gi slik støtte gjennom familien?

På side 24 forteller Hajime, en ektemann i Japan, hvordan han og døtrene hans har samarbeidet om å hjelpe hans kone, Noriko, etter at hun fikk en alvorlig sykdom.

Når et barn dør. Å miste et barn er en av de største tragediene en familie kan oppleve. Jehova lover å tørke bort de tårene som et slikt forferdelig tap fører til. (Åpenbaringen 21:1–4) Allerede nå gir han trøst til dem som er igjen. – Salme 147:3.

På side 25 forteller Fernando og Dilma i USA hvordan Bibelen har styrket dem til å takle det at de mistet den lille datteren sin.

Bibelen gir pålitelig veiledning til familier som opplever vanskeligheter, noe beretningene på de neste sidene viser.

[Fotnote]

 [Ramme/bilder på side 23]

Å takle økonomiske problemer

Fortalt av Issachar Nichols, USA

«Orkanen Katrina raserte huset vårt. Bare betongfundamentet var igjen. Skolen jeg jobbet på, stod under vann i halvannen måned.»

SOMMEREN 2005 bodde min kone, Michelle, og jeg og vår to år gamle datter, Sydney, i Bay St. Louis i Mississippi i USA. Som Jehovas vitner hadde Michelle og jeg som mål å delta i det kristne forkynnelsesarbeidet i så stor utstrekning som mulig. Jeg jobbet som yrkeslærer, og skolen jeg underviste på, lå i nærheten, i New Orleans i Louisiana. Jeg underviste tre dager i uken og hadde derfor en timeplan som gjorde at jeg kunne bruke mye av den resterende tiden til å undervise andre i Bibelen. Vi var fornøyd med situasjonen vår. Så kom nyhetsmeldingen om at orkanen Katrina sannsynligvis ville ramme det området vi bodde i. Vi gjorde oss straks klar til å evakuere.

Da orkanen var over, var huset vårt i Bay St. Louis ødelagt, og det var også skolen i New Orleans der jeg underviste. Forsikringer og tilskudd fra myndighetene satte oss i stand til å få oss et sted å bo, men det var ikke lett for meg å få en stabil inntekt. I tillegg pådrog min kone seg en virusinfeksjon på grunn av forurenset vann. Immunsystemet hennes ble svekket, og så fikk hun West Nile-virus etter et myggstikk. Samtidig økte forsikringsutgiftene og levekostnadene.

For å tilpasse oss våre nye omstendigheter måtte vi lære å være mer sparsommelige, også når det gjaldt nødvendige ting. Og jeg måtte være mindre kresen når det gjaldt hva slags arbeid jeg skulle ta.

Jeg må innrømme at det å miste alle eiendelene våre ikke var lett. Men vi var takknemlige for å være i live. Alt det vi hadde opplevd, understreket at materielle ting bare har begrenset verdi. Vi kom til å tenke på Jesu ord: «Selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» – Lukas 12:15.

Vi ble også klar over at selv om vi hadde mistet mye og syntes det var trist, var det mange som hadde mistet mer. Noen mistet til og med livet. Det er en av grunnene til at jeg rett etter katastrofen engasjerte meg i hjelpearbeidet og i det å støtte og oppmuntre andre som hadde mistet mye.

Gjennom hele denne prøvelsen har Salme 102:17 vært til spesielt stor trøst for oss. Der står det at Jehova Gud «med sikkerhet [skal] vende seg til den bønn som blir bedt av dem som er berøvet alt, og ikke forakte deres bønn». I vår familie har vi virkelig opplevd hans støtte.

[Ramme på side 23]]

Etter at orkanene Katrina og Rita rammet USAs sørøstkyst i 2005, opprettet Jehovas vitner raskt 13 nødhjelpssentre og 4 drivstoffdepoter og satte opp 9 lagerbygninger. Nesten 17 000 frivillige Jehovas vitner kom fra USA og fra 13 andre land for å være med på hjelpearbeidet. De satte i stand flere tusen hjem.

 [Ramme/bilder på side 24]

Når en i familien blir alvorlig syk

Fortalt av Hajime Ito, Japan

«Vi likte godt å lage mat sammen – helt til Noriko ble syk. Nå kan hun verken spise eller drikke på vanlig måte, og ikke engang snakke. Hun er avhengig av rullestol og puster ved hjelp av en respirator.»

I MAI 2006 fikk min kone, Noriko, problemer med å snakke. Om sommeren begynte det å bli vanskelig for henne å spise og drikke. Og i september fikk hun diagnosen amyotrofisk lateralsklerose (ALS) – en progressiv sykdom som rammer nervecellene i hjernen og ryggmargen. I løpet av bare fire måneder ble livet vårt snudd helt opp ned. Og problemene hennes hadde bare så vidt begynt.

Etter hvert ble Norikos tunge lammet, og det ble også den høyre hånden hennes. Et inngrep som kalles gastrostomi, gjorde det mulig for henne å få mat gjennom en slange, og en trakeostomi – en kirurgisk åpning i halsen til å puste gjennom – gjorde at hun ikke lenger kunne snakke. Jeg kan ikke forestille meg hvor forferdelig dette må ha vært for Noriko, hun som alltid hadde vært så aktiv. Vi er Jehovas vitner, og Noriko og døtrene våre hadde brukt det meste av tiden sin i det kristne forkynnelsesarbeidet. Nå er Noriko avhengig av respirator for å kunne puste, og hun må for det meste ligge i sengen.

Men dette stopper ikke Noriko! Hun er for eksempel til stede på kristne møter med respiratoren tilkoblet og i rullestol. Hun har fått nedsatt hørsel, så datteren vår noterer mye for henne under møtet, slik at hun kan få utbytte av programmet. Og selv om Noriko har måttet slutte som heltidsforkynner, skriver hun fortsatt brev til andre for å lære dem om det håpet Bibelen holder fram, ved å bruke spesialutstyr som er installert på datamaskinen vår. – 2. Peter 3:13; Åpenbaringen 21:1–4.

Vi har samarbeidet som familie for å hjelpe Noriko. Begge døtrene våre har fått seg en annen jobb, slik at de kan hjelpe til mer hjemme. Vi tre tar oss av de mange daglige gjøremålene som Noriko pleide å ta seg av.

Når jeg ser på Noriko om morgenen, ser hun noen ganger trett og sliten ut. Jeg tenker: «Jeg skal si til henne at hun må ta det rolig i dag.» Men Noriko vil gjerne fortelle andre om Bibelens budskap. Øynene hennes stråler når jeg går i gang med å gjøre datamaskinen klar til henne. Når hun skriver, føler hun seg bedre. Jeg forstår nå virkelig verdien av «alltid [å ha] rikelig å gjøre i Herrens gjerning». – 1. Korinter 15:58.

Beretningen til ALS-rammede Jason Stuart, som stod i Våkn opp! for januar 2006, har vært til stor oppmuntring for Noriko. Da sykehuspersonalet ville vite hvordan hun kunne ha en slik positiv holdning, fortalte Noriko om den artikkelen, og personalet fikk kopier av den. Det at min kone lærer andre om det hun tror på, gir henne stor styrke.

Noriko og jeg har vært gift i tretti år, men de siste tre årene har jeg begynt å sette pris på mange ting ved henne som jeg tidligere tok for gitt. Jeg er så glad for at jeg giftet meg med henne!

 [Ramme/bilder på side 25]

Når et barn dør

Fortalt av Fernando og Dilma Freitas, USA

«Den traumatiske opplevelsen det er å miste et barn, kan bare ikke uttrykkes. Det kan ikke finnes noen større smerte.»

DATTEREN vår, som vi gav navnet Precious, døde 16. april 2006. Hun var bare ti dager gammel. Da jeg var tre måneder på vei, ble det oppdaget at det ufødte barnet vårt hadde en alvorlig hjertefeil. Da fødselen nærmet seg, ble det klart at hun kom til å dø kort tid etter at hun var født – hvis hun i det hele tatt levde. Det var svært vanskelig for oss å akseptere det. Vi hadde tre friske barn. Vi kunne ikke tro at babyen vår kom til å dø.

Etter at Precious ble født, fastslo en erfaren spesialist i kromosomsykdommer at hun hadde den sjeldne sykdommen trisomi 18, som bare rammer omkring 1 av 5000 barn. Hun ville ikke komme til å leve lenge. Vi følte oss fullstendig hjelpeløse, siden det var så lite vi kunne gjøre. Det eneste vi kunne gjøre, var å være sammen med henne den korte tiden hun levde. Så det var vi.

Vi er så takknemlige for de ti dagene vi fikk være sammen med Precious. I denne tiden ble både vi og de tre døtrene våre knyttet til henne. Vi holdt henne, snakket til henne, klemte henne, kysset henne og tok så mange bilder av henne som vi kunne. Vi snakket til og med om hvem i familien hun lignet mest på. Spesialisten som hadde gitt Precious diagnosen, besøkte oss på sykehuset hver dag. Han gråt sammen med oss og fortalte oss hvor trist han syntes det var. Han laget til og med en tegning av Precious mens han snakket med oss, slik at han skulle huske henne. Han gav oss en kopi av den.

Som Jehovas vitner tror vi fullt og fast på det Bibelen lærer om at Gud skal gjenopprette paradisiske forhold på jorden, og om at han lengter etter å bringe dem som er døde, tilbake til livet – også spedbarn, som Precious. (Job 14:14, 15; Johannes 5:28, 29) Vi ser fram til den dagen da vi igjen kan holde henne i armene våre. Hver gang vi hører ordet «paradis», blir vi oppmuntret av det håpet vi har. I mellomtiden finner vi trøst i å vite at Precious er i Guds minne og ikke har det vondt lenger. – Forkynneren 9:5, 10.