Jeg ble født i Ciudad Mante, en vakker by i delstaten Tamaulipas i Mexico. Generelt er byens innbyggere gavmilde og vennlige. Men dessverre er området veldig farlig på grunn av organisert kriminalitet.

Jeg var nummer to i rekken av fire gutter. Foreldrene mine fikk meg døpt i den katolske kirke, og etter hvert ble jeg med i guttekoret. Jeg ønsket å glede Gud fordi jeg var redd for å bli dømt til evig pine i et brennende helvete.

Da jeg var fem år, drog faren vår fra oss. Jeg sørget dypt over det og følte meg tom innvendig. Jeg skjønte ikke hvorfor han forlot oss, når vi var så glad i ham. Moren min måtte jobbe lange dager utenfor hjemmet for å forsørge oss fire guttene.

Jeg utnyttet situasjonen og skulket skolen for å være sammen med eldre ungdommer. De lærte meg å banne, røyke, stjele og slåss med nevene. Siden jeg likte å dominere andre, lærte jeg boksing, bryting og kampsport i tillegg til å bruke våpen. Jeg ble en voldelig ungdom. Jeg var ofte involvert i skytekamper, og flere ganger ble jeg liggende igjen halvdød i en blodpøl på gaten. Jeg påførte virkelig moren min mye sorg når hun fant meg på den måten og måtte plukke meg opp og få meg til sykehuset i all hast.

Da jeg var 16, fikk vi besøk av en barndomsvenn av meg, Jorge. Han sa at han var et Jehovas vitne, og at han hadde noe viktig å fortelle oss. Han brukte Bibelen for å forklare hva han trodde på. Jeg hadde aldri lest den og syntes det var spennende å lære om Guds navn og hensikter. Jorge tilbød seg å studere Bibelen med oss. Vi tok imot tilbudet.

Det var en stor lettelse å få lære sannheten om helvete – at det ikke er en bibelsk lære. (Salme 146:4; Forkynneren 9:5) Fra da av hadde jeg ikke lenger en sykelig frykt for Gud. Jeg begynte isteden å se på ham som en kjærlig Far som ønsker det beste for sine barn.

 Da jeg hadde studert Bibelen en stund, ble jeg klar over at jeg måtte gjøre forandringer i personligheten min. Jeg måtte bli mer ydmyk og slutte å ty til vold. Ordene i 1. Korinter 15:33 om at dårlig omgang «ødelegger gode vaner», hjalp meg. Jeg skjønte at hvis jeg skulle klare å forandre personlighet, måtte jeg slutte å omgås mennesker som hadde dårlig innflytelse på meg. Derfor byttet jeg ut de gamle vennene mine med nye venner i den sanne kristne menighet – mennesker som ikke løser problemene sine med knyttnevene eller andre former for vold, men med bibelske prinsipper.

Et annet skriftsted som gjorde inntrykk på meg, var Romerne 12:17–19: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. ... Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere. Hevn dere ikke selv, ... for det står skrevet: ‘Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» Etter hvert godtok jeg at det er Jehova som på sin måte og til sin tid skal rydde opp i urettferdigheten. Litt etter litt sluttet jeg å ty til vold.

Jeg kommer aldri til å glemme noe som skjedde en kveld jeg var på vei hjem. Noen ungdommer fra en tidligere rivaliserende gjeng gikk til angrep på meg, og lederen slo meg i ryggen og skrek: «Forsvar deg!» Jeg bad en kort bønn til Jehova om hjelp. Jeg hadde veldig lyst til å ta igjen, men jeg klarte å komme meg unna. Dagen etter støtte jeg på gjenglederen mens han var alene. Sinnet kokte i meg, og jeg ville ta hevn, men jeg bad igjen en stille bønn til Jehova om hjelp til å beherske meg. Jeg ble overrasket da han kom bort og sa: «Jeg er lei meg for det som skjedde i går. Når sant skal sies, vil jeg gjerne bli som deg. Jeg vil studere Bibelen.» Så glad jeg var for at jeg hadde klart å beherske meg! Det førte til at vi begynte å studere Bibelen sammen.

På det tidspunktet sluttet resten av familien min dessverre å studere Bibelen. Men jeg var fortsatt bestemt på å studere og ikke la noen eller noe hindre meg i det. Jeg visste at det å komme regelmessig sammen med Guds folk ville lege de følelsesmessige sårene mine og gi meg den familien jeg trengte. Jeg fortsatte å gjøre framskritt, og i 1991 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

Før var jeg bitter, dominerende og voldelig. Men Guds Ord har forandret livet mitt totalt. Nå forkynner jeg Bibelens budskap om fred for alle som vil høre. De siste 23 årene har jeg hatt gleden av å være heltidsforkynner.

I en periode utførte jeg frivillig arbeid på Jehovas vitners avdelingskontor i Mexico. Mens jeg var der, møtte jeg Claudia, en ivrig kristen kvinne, og vi giftet oss i 1999. Jeg takker Jehova for at han har velsignet meg med en så lojal ektefelle!

Vi tjente en tid i en meksikansk tegnspråkmenighet, der vi hjalp døve til å lære om Jehova. Senere ble vi spurt om å flytte til Belize for å undervise folk der i Bibelen. Vi har alt vi trenger for å være lykkelige, selv om vi lever et mye enklere liv her – et liv vi ikke ville ha byttet bort mot noe.

Moren min begynte etter hvert å studere Bibelen igjen og ble døpt. Storebroren min, kona hans og barna deres er også blitt Jehovas vitner. Også noen av mine tidligere venner som jeg har forkynt budskapet om Riket for, tjener nå Jehova.

Noen i familien min har mistet livet fordi de ikke klarte å styre det voldsomme temperamentet sitt. Hvis jeg hadde fortsatt i det samme sporet, ville jeg sannsynligvis ha endt opp som dem. Jeg takker Jehova for at han har dratt meg til seg og til sine tjenere, som tålmodig og vennlig lærte meg å følge Bibelens prinsipper.