Winston, vil du fortelle oss om din søken etter Gud?

Jeg vokste opp i en ikke-religiøs familie på en gård i Queensland i Australia. Fordi vi bodde så isolert, hadde jeg lite kontakt med andre enn min nærmeste familie. Da jeg var rundt tolv år, begynte jeg å lete etter Gud. Jeg ba til ham og spurte om å få lære sannheten om ham. Etter hvert flyttet jeg fra gården og fikk meg en jobb i Adelaide i Sør-Australia. Da jeg var 21, traff jeg Pam mens jeg var på ferie i Sydney, og hun fortalte meg om den britisk-israelske religiøse bevegelsen, som hevder at britiske folkegrupper stammer fra Israels såkalte tapte stammer. Ifølge denne bevegelsen er disse stammene de ti Israel-stammene som ble ført i eksil på 700-tallet fvt. Da jeg kom tilbake til Adelaide, tok jeg opp dette emnet med en kollega som hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Etter å ha snakket med ham i bare noen få timer – stort sett om hva Jehovas vitner tror – skjønte jeg at den bønnen jeg hadde bedt som barn, var i ferd med å bli besvart. Jeg lærte sannheten om min Skaper og hans rike! Jeg hadde funnet ‘den meget verdifulle perlen’. – Matt 13:45, 46.

Pam, du begynte også å lete etter denne perlen da du var ung. Hvordan fant du den?

Jeg vokste opp i et religiøst hjem i byen Coffs Harbour i New South Wales. Foreldrene mine og besteforeldrene mine var tilhengere av den britisk-israelske bevegelsen. Lillebroren min, storesøsteren min og jeg, og også mange av søskenbarna våre, ble oppdratt til å tro at Gud viser mennesker  av britisk avstamning spesiell velvilje. Men jeg var ikke overbevist og følte et åndelig tomrom. Da jeg var 14, oppsøkte jeg forskjellige lokale kirkesamfunn, deriblant den anglikanske kirke, baptistkirken og syvendedags adventistkirken. Men jeg fikk ikke stilt min åndelige sult.

Familien vår flyttet senere til Sydney, der jeg traff Winston, som var på ferie der. De samtalene vi hadde om religion, førte etter hvert til at han begynte å studere sammen med Jehovas vitner. Fra da av var de brevene han sendte meg, fulle av skriftsteder! Jeg må innrømme at jeg til å begynne med var bekymret, ja til og med sint. Men gradvis gikk det opp for meg at det han skrev, måtte være sannheten om Gud.

I 1962 flyttet jeg til Adelaide for å være nærmere Winston. Han hadde ordnet med at jeg fikk bo hos et ektepar som var Jehovas vitner – Thomas og Janice Sloman, som hadde vært misjonærer i Papua Ny-Guinea. De var utrolig snille mot meg. Jeg var bare 18 år, og de ga meg mye åndelig hjelp. Så jeg begynte også å studere Guds Ord, og snart ble jeg overbevist om at jeg hadde funnet sannheten. Rett etter at Winston og jeg giftet oss, begynte vi et rikt liv i tjenesten for Jehova – et liv som til tross for prøvelser har gitt oss stadig større verdsettelse av den fine perlen vi fant.

Winston, hvordan var de første årene etter at du begynte å tjene Jehova?

Kort tid etter at Pam og jeg giftet oss, åpnet Jehova den første av mange ‘dører som fører til stor aktivitet’, for oss. (1. Kor 16:9) Den første døren ble vi gjort oppmerksom på av bror Jack Porter, som besøkte den lille menigheten vår som kretstilsynsmann. (Han er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Australasia, slik jeg også er.) Jack og hans kone, Roslyn, oppmuntret oss til å bli alminnelige pionerer, og det var vi i fem år. Da jeg var 29, ble Pam og jeg spurt om å begynne i kretstjenesten på øyene i det sørlige Stillehavet, som avdelingskontoret på Fiji førte tilsyn med den gangen. Øyene var Amerikansk Samoa, Samoa, Kiribati, Nauru, Niue, Tokelau, Tonga, Tuvalu og Vanuatu.

På den tiden var folk på noen av de mer isolerte øyene litt mistenksomme overfor Jehovas vitner, så vi måtte gå forsiktig fram. (Matt 10:16) Menighetene var små, og det var ikke alle som kunne skaffe oss et sted å bo. Så vi så etter et overnattingssted hos lokalbefolkningen i landsbyene, og de var alltid veldig vennlige mot oss.

Du har stor interesse for oversettelsesarbeidet, Winston. Hva var det som gjorde at du ble interessert i det?

Den gangen hadde brødrene i øystaten Tonga bare noen få traktater og brosjyrer på tongansk, som er et polynesisk språk. I tjenesten brukte de den engelske utgaven av studieboken Den sannhet som fører til evig liv. Da det ble holdt et fireukers eldstekurs, sa tre eldste med begrensede engelskkunnskaper ja til å oversette denne boken til tongansk. Pam skrev manuskriptet på maskin, og vi sendte det til trykkeriet vårt i USA. Hele prosjektet tok rundt åtte uker. Selv om oversettelsen ikke var av særlig god kvalitet, hjalp boken mange tongansktalende til å bli kjent med sannheten. Pam og jeg er ikke oversettere, men det prosjektet den gangen gjorde at vi ble interessert i dette arbeidet.

Pam, hvordan var livet på øyene sammenlignet med livet i Australia?

Det var veldig annerledes! Avhengig av hvor vi var, måtte vi takle myggsvermer, intens hete og fuktighet, rotter og sykdom, og noen ganger hadde vi lite mat. Til gjengjeld var det herlig når vi på slutten av hver dag kunne nyte utsikten over havet fra falen vår. «Fale» er det samoanske navnet på et typisk polynesisk hus med stråtak og uten vegger. På kvelder med måneskinn sto kokospalmene i silhuett, og månen speilte seg i  havet. Slike fine stunder motiverte oss til å meditere og be og hjalp oss til å få tankene over fra det som var negativt, til det som var positivt.

Vi ble glad i barna, som var morsomme og var veldig nysgjerrige når de så oss hvite utlendinger. En gang vi var på Niue, var det en liten gutt som strøk Winston på den ene av de hårete armene hans og sa: «Jeg liker fjærene dine.» Han hadde tydeligvis aldri sett slike hårete armer før og visste ikke helt hvordan han skulle beskrive dem!

Det var vondt å se de dårlige forholdene mange levde under. De hadde vakre omgivelser, men utilstrekkelig helsehjelp og lite drikkevann. Men brødrene og søstrene virket ikke bekymret. For dem var det normalt å leve slik. De var fornøyd med å ha familien sin rundt seg, med å ha et sted hvor de kunne komme sammen for å tilbe Jehova, og med å ha det privilegiet å tjene ham. Deres eksempel hjalp oss til å prioritere riktig og til å fortsette å leve enkelt.

Pam, noen ganger var du nødt til å gå og hente vann og lage mat under helt nye forhold. Hvordan taklet du det?

Jeg kan takke faren min for at jeg klarte det. Han hadde lært meg mange nyttige ting, for eksempel hvordan man gjør opp ild og lager mat over åpen ild, og hvordan man kan klare seg med lite. En gang vi var på Kiribati, bodde vi i et lite hus med stråtak, bambusvegger og gulv av hardstampet korallgrus. For å lage et enkelt måltid gravde jeg et hull i gulvet til ildsted og la på kokosnøttskall som brensel. Når vi trengte vann, stilte jeg meg i kø ved en brønn sammen med de lokale kvinnene. For å dra opp vannet brukte de en stav som var bortimot to meter lang, og som det var festet et tynt tau til i den ene enden. Den lignet på en fiskestang, men i stedet for å binde en krok til tauet festet de en bøtte til det. I tur og orden kastet kvinnene tauet sitt ned i brønnen og gjorde en rask håndbevegelse i akkurat det rette øyeblikket. Bøtten la seg på skrå og ble fylt med vann. Jeg syntes det så enkelt ut – til det ble min tur. Jeg kastet tauet mitt flere ganger, men når bøtten traff vannet, bare la den seg der og fløt! Da alle hadde sluttet å le, tilbød en av kvinnene seg å hjelpe meg. Folk var alltid veldig hjelpsomme og vennlige.

Dere ble glad i tjenesteoppdraget deres på øyene. Vil dere dele noen spesielle minner med oss?

Winston: Det tok oss litt tid å skjønne noen av skikkene. Et eksempel: Når brødrene laget et måltid til oss, ga de oss vanligvis all den maten de hadde i huset. I begynnelsen var vi ikke klar over at det var meningen at vi skulle la noe være igjen til dem. Så vi spiste alt som var satt fram! Da vi fant ut hvordan situasjonen egentlig var, lot vi det selvfølgelig være igjen noe mat til dem. Når vi gjorde tabber, var brødrene forståelsesfulle. Og de tok begeistret imot oss når vi omtrent hver sjette måned besøkte dem i kretstjenesten. Utenom de lokale brødrene var vi de eneste vitnene de noen gang traff på den tiden.

Besøkene våre førte også til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd i lokalsamfunnene. Mange landsbyboere trodde at brødrenes religion var noe de selv hadde funnet på. Men da en utenlandsk «pastor» og hans kone – Pam og jeg – kom for å besøke brødrene, skjønte folk at dette var en ekte religion, og de ble imponert.

Pam: Et av de fineste minnene jeg har, er fra Kiribati, der det var en menighet med bare noen få brødre og søstre. Den eneste eldste der, Itinikai Matera, gjorde sitt beste for å ta seg av oss. En dag dukket han opp med en kurv som inneholdt ett egg. «Til dere», sa han. Hønseegg var luksusmat for oss den gangen. Denne lille, men gavmilde handlingen rørte oss.

 Pam, noen år senere mistet dere et ufødt barn. Hva var det som hjalp deg i den situasjonen?

Jeg ble gravid i 1973, mens Winston og jeg tjente på øyene i det sørlige Stillehavet. Vi bestemte oss for å dra tilbake til Australia, og fire måneder etter at vi hadde kommet dit, mistet vi barnet. Winston tok det også veldig tungt – det var jo hans barn også. Smerten jeg følte inni meg, ble mindre etter hvert, men den forsvant ikke helt før vi fikk Vakttårnet for 15. april 2009. Artikkelen «Spørsmål fra leserne» tok opp spørsmålet: «Er det noe håp om en oppstandelse for et barn som dør i mors liv?» Artikkelen forsikret oss om at det er opp til Jehova å avgjøre dette, og at han alltid gjør det som er rett. Han vil sørge for at de mange sårene som livet i denne onde verden påfører oss, blir leget, ved at han i kjærlighet gir sin Sønn i oppdrag å «gjøre ende på Djevelens gjerninger». (1. Joh 3:8) Artikkelen hjalp oss også til å sette enda større pris på den verdifulle ‘perlen’ vi som tilhører Jehovas folk, har! Hvor hadde vi vært uten håpet om Riket?

Etter at vi mistet barnet, begynte vi i heltidstjenesten igjen. Vi tjente noen måneder på Betel i Australia, og etter en tid var vi tilbake i kretstjenesten. I 1981, etter at vi hadde tjent fire år i utkantstrøk i New South Wales og i Sydney, ble vi igjen invitert til å tjene på det australske avdelingskontoret, som det het den gangen, og vi har tjent her på Betel siden da.

Winston, har den erfaringen du har fra øyene i det sørlige Stillehavet, vært til hjelp for deg i ditt arbeid som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Australasia?

Ja, på mange måter. Først ble Australia bedt om å føre tilsyn med Amerikansk Samoa og Samoa. Så ble avdelingskontoret på New Zealand slått sammen med det i Australia og ble det australasiatiske avdelingskontoret. Nå omfatter dette avdelingskontorets tilsynsområde både Australia, Amerikansk Samoa og Samoa, Cookøyene, New Zealand, Niue, Tokelau, Tonga og Øst-Timor – og mange av disse stedene har jeg hatt det privilegiet å besøke som representant for avdelingskontoret. Den erfaringen jeg har fra mitt tidligere samarbeid med trofaste brødre og søstre på øyene, har vært til stor nytte for meg nå som jeg hjelper dem i min tjeneste på avdelingskontoret.

Til slutt vil jeg gjerne si at Pam og jeg lenge har vært klar over at det ikke bare er voksne som leter etter Gud. Vi er jo selv eksempler på det. Også unge mennesker ønsker å få tak i ‘den meget verdifulle perlen’ – selv når andre i familien ikke viser interesse. (2. Kong 5:2, 3; 2. Krøn 34:1–3) Jehova er virkelig en kjærlig Gud, som ønsker at alle, både unge og gamle, skal få evig liv!

Da Pam og jeg begynte å lete etter Gud for mer enn 50 år siden, visste vi ikke hva vår søken ville føre til. Sannheten om Riket er uten tvil en perle av uvurderlig verdi! Vi er bestemt på å ha et fast grep om denne verdifulle perlen og aldri gi slipp på den!