I MANGE år hevdet bibelkritikere at kong Belsasar i Babylon, som er nevnt i Daniels bok, aldri har eksistert. (Dan 5:1) De mente dette fordi arkeologene ikke hadde funnet noe bevis for at han har levd. Men dette forandret seg i 1854. Hva skjedde?

Det året utforsket en britisk konsul som het J.G. Taylor, noen ruiner i oldtidsbyen Ur i det som nå er Sør-Irak. I et stort tårn der fant han flere leirsylindere. På sylinderne, som var omkring ti centimeter lange, var det risset inn tekst i kileskrift. Teksten på den ene sylinderen inneholder en bønn om at babylonerkongen Nabonid og hans eldste sønn, Belsasar, må få et langt liv. Selv kritikerne måtte si seg enige i at dette funnet beviste at Belsasar har levd.

Men Bibelen sier ikke bare at Belsasar har levd, den sier også at han var konge. Og igjen var kritikerne skeptiske. Den engelske vitenskapsmannen William Talbot, som levde på 1800-tallet, skrev for eksempel at noen sier at «Bel-sar-ussur [Belsasar] var medregent med Nabonid, sin far. Men dette finnes det ikke et fnugg av bevis for».

Saken ble avgjort da teksten på andre leirsylindere åpenbarte at Belsasars far, kong Nabonid, var borte fra hovedstaden flere år om gangen. Hvem regjerte når han var borte? Encyclopaedia Britannica sier: «Når Nabonid var utenlands, betrodde han Belsasar tronen og størstedelen av hæren.» Så Belsasar fungerte i virkeligheten som medregent i Babylon på den tiden. Arkeologen og språkforskeren Alan Millard sier derfor at det kunne forsvares at Daniels bok omtalte Belsasar som konge.

For Guds tjenere er det imidlertid Bibelens innhold – ikke arkeologiske funn – som er det viktigste beviset for at Daniels bok er pålitelig og inspirert av Gud. – 2. Tim 3:16.