Livshistorie

Vi lærte barna våre å elske Jehova

FORTALT AV WERNER MATZEN

For noen år siden fikk jeg en bibel av min eldste sønn, Hans Werner. På innsiden av omslaget hadde han skrevet: «Kjære far, måtte Jehovas Ord fortsette å lede oss som familie på livets vei. Med takknemlighet, din eldste sønn.» Foreldre vil kunne forstå hvordan disse ordene fylte mitt hjerte med glede og takknemlighet. Lite visste jeg om hvilke utfordringer vi som familie ennå kom til å bli stilt overfor.

JEG ble født i 1924 i Halstenbek, som ligger omkring 20 kilometer fra havnebyen Hamburg i Tyskland, og jeg ble oppdratt av mor og morfar. Etter at jeg hadde fullført læretiden min og var blitt verktøymaker, ble jeg i 1942 innkalt til Wehrmacht, de væpnede styrker. Det jeg opplevde under den annen verdenskrig, mens jeg kjempet på den russiske fronten, er for grufullt til å skrive ned. Jeg fikk tyfoidfeber, men ble sendt tilbake til fronten etter at jeg var blitt behandlet. I januar 1945 var jeg i Łódź i Polen. Der ble jeg hardt skadet og lagt inn på et militærsykehus. Jeg var fortsatt der da krigen sluttet. På sykehuset og senere i fangeleiren i Neuengamme fikk jeg tid til å tenke. Det var noen spørsmål som plaget meg: Finnes det virkelig en Gud? Og hvorfor tillater han i så fall så mye grusomt?

I september 1947 ble jeg løslatt fra fangeleiren, og kort tid etter giftet jeg meg med Karla. Vi hadde vokst opp i samme by. Karla  var katolikk, men jeg hadde ikke hatt noen religiøs oppvekst. Presten som viet oss, foreslo at vi i hvert fall bad Fadervår sammen hver kveld. Vi gjorde som han sa, uten egentlig å vite hva vi bad om.

Ett år senere ble Hans Werner født. Omtrent samtidig presenterte Wilhelm Ahrens, en arbeidskamerat, meg for et av Jehovas vitner. Han viste meg ut fra Bibelen at kriger en dag skal opphøre. (Salme 46: 9) Høsten 1950 innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt. Jeg ble veldig glad da min kjære kone også ble døpt, året etter.

Å oppdra barn i Jehovas veier

Jeg leste i Bibelen at ekteskapet var innstiftet av Jehova. (1. Mosebok 1: 26—28; 2: 22—24) Det at jeg var til stede ved fødselen til hvert av barna våre — Hans Werner, Karl-Heinz, Michael, Gabriele og Thomas — styrket min beslutning om å være en god ektemann og far. Karla og jeg var svært glade da hvert av barna våre ble født.

Det områdestevnet som Jehovas vitner holdt i Nürnberg i 1953, var en minneverdig begivenhet for oss alle. Fredag ettermiddag under foredraget «Barneoppdragelse i den nye verdens samfunn» sa taleren noe som vi aldri har glemt: «Den største arv vi kan gi våre barn, er et ønske om å bli tjenere for Gud.» Med Jehovas hjelp ønsket Karla og jeg å gjøre akkurat dette. Men hvordan?

Vi gjorde det til en vane å be sammen som familie hver dag. Det lærte barna hvor viktig det er å be. Alle barna lærte tidlig at vi alltid bad før et måltid. Til og med da de var helt små, bøyde de straks hodet og foldet de små hendene når de så tåteflasken sin. En gang var vi invitert i bryllup til noen av min kones slektninger som ikke var Jehovas vitner. Etter vielsen inviterte brudens foreldre gjestene hjem til seg på noen forfriskninger. Alle ville begynne å spise med én gang. Men vår fem år gamle sønn, Karl-Heinz, syntes ikke det var riktig. «Vær så snill å be en bønn først,» sa han. Gjestene så på ham, deretter på oss og til slutt på verten. For å unngå å sette noen i forlegenhet tilbød jeg meg å be en bønn som takk for maten; det syntes verten var greit.

Denne hendelsen minnet meg om det Jesus sa: «Av spedbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning.» (Matteus 21: 16) Vi er sikker på at våre regelmessige  og inderlige bønner hjalp barna til å se på Jehova som deres kjærlige, himmelske Far.

Vårt ansvar overfor Jehova

Det å lære barn å elske Gud krever også at man regelmessig leser og studerer hans Ord. Med dette i tankene hadde vi familiestudium hver uke, for det meste om mandagskveldene. Siden det var ni års forskjell mellom den eldste og den yngste av barna, hadde de svært forskjellige behov, så vi kunne ikke alltid gå igjennom det samme stoffet med alle sammen.

Når det gjaldt de barna som ennå ikke hadde begynt på skolen, var undervisningen nokså enkel. Karla drøftet bare ett skriftsted med dem, eller hun brukte bildene i bibelske publikasjoner. Jeg har fortsatt gode minner fra morgener da jeg ble vekket tidlig av de yngste barna som klatret opp i sengen vår for å vise oss yndlingsbildene sine i boken The New World (Den nye verden). *

Karla hadde en egen evne til tålmodig å lære barna de mange grunnene vi har til å elske Jehova. Det høres kanskje enkelt og greit ut, men fysisk og følelsesmessig var det nesten en heltidsjobb for både Karla og meg. Men vi gav ikke opp av den grunn. Vi ønsket å innprente dette i deres unge hjerter før andre mennesker, som ikke kjente Jehova, begynte å øve sin påvirkning på dem. Av den grunn holdt vi fast ved at barna skulle være med på familiestudiet så snart de kunne sitte.

Karla og jeg forstod hvor viktig det var at vi som foreldre var gode eksempler for barna når det gjaldt tilbedelse. Så enten vi spiste, gjorde hagearbeid eller gikk en tur, prøvde vi å styrke hvert barns forhold til Jehova. (5. Mosebok 6: 6, 7) Vi sørget for at alle barna hadde sin egen bibel helt fra de var små. Og når vi fikk nye blad, skrev jeg navnet på hver enkelt i familien på hans eller hennes eksemplar. På den måten lærte barna å finne fram sin egen litteratur. Vi kom på den ideen å gi barna i oppdrag å lese spesielle artikler i Våkn opp! Og etter formiddagsmaten om søndagen fortalte de oss hvordan de hadde forstått artikkelen.

Å gi barna den oppmerksomheten de trenger

Selvsagt gikk ikke alt like knirkefritt. Etter hvert som barna vokste til, oppdaget vi at det å hjelpe barna til å framelske kjærlighet til Jehova i sitt hjerte, krevde at vi visste hva som bodde i deres hjerte fra før. Det innebar at vi måtte lytte til dem. Noen ganger følte barna at de hadde noe å klage på, så da pleide Karla og jeg å sette oss ned og snakke med dem om det. Vi satte av en spesiell halvtime i slutten av familiestudiet. Alle kunne åpent si hvordan han eller hun følte det.

Thomas og Gabriele, våre to yngste barn, mente for eksempel at vi favoriserte deres eldste bror. Ved et tilfelle snakket de ut og sa: «Far, vi synes at mor og du alltid lar Hans Werner få det som han vil.» Først kunne jeg nesten ikke tro mine egne ører. Men etter at Karla og jeg hadde tenkt nøye gjennom saken, måtte vi innrømme at det var noe i det barna sa. Så vi anstrengte oss mer for å behandle alle barna likt.

Noen ganger straffet jeg barna overilt og urettferdig. I slike tilfeller måtte vi som foreldre lære å be om unnskyldning. Etterpå vendte vi oss til Jehova i bønn. Det var viktig at barna forstod at deres far kunne si unnskyld til Jehova og til dem. Det førte til at vi fikk et varmt og vennskapelig forhold til dem. De sa ofte til oss: «Dere er våre beste venner.» Det ble vi svært glade for å høre.

Det at vi samarbeidet som familie, førte til enhet. Derfor hadde alle faste plikter.  Hans Werner hadde som oppgave å gå i butikken én gang i uken for å kjøpe mat og andre husholdningsartikler. Da fikk han vanligvis med seg penger og en liste over det han skulle kjøpe. Én uke fikk han ikke noen liste eller noen penger. Da han spurte moren sin om hvorfor, svarte hun at vi ikke hadde noen penger ennå. Da begynte barna å hviske seg imellom, og så gikk alle og hentet sparebøssene sine og tømte dem på bordet. «Mor, nå kan vi gå i butikken!» sa de. Ja, barna lærte å hjelpe til i en vanskelig situasjon, og det bidrog til å knytte alle i familien enda nærmere sammen.

Etter hvert som guttene ble eldre, begynte de å interessere seg for jenter. Thomas ble for eksempel veldig interessert i en 16 år gammel jente som også var et av Jehovas vitner. Jeg sa til ham at hvis han mente det alvorlig med denne jenta, måtte han være villig til å gifte seg med henne og påta seg ansvaret for kone og barn. Thomas innså at han ikke var klar til å gifte seg, siden han bare var 18 år.

Vi går framover som familie

Mens barna ennå var i ung alder, meldte den ene etter den andre seg på den teokratiske tjenesteskolen. Vi lyttet oppmerksomt til oppdragene deres, og vi ble oppmuntret når vi så den inderlige kjærligheten barna hadde til Gud. Av og til bodde kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn hos oss, og de fortalte hva de selv hadde opplevd, eller leste for oss fra Bibelen. Disse mennene og konene deres hjalp vår familie til å framelske kjærlighet til heltidstjenesten.

Vi så fram til stevnene. De var en viktig faktor i våre bestrebelser for å få barna til å framelske et ønske om å bli tjenere for Gud. For barna var det et spesielt øyeblikk når de satte på seg identifikasjonsmerkene før vi reiste til stevneplassen. Vi ble virkelig rørt da Hans Werner ble døpt da han var ti år gammel. Mange syntes han var for ung til å innvie seg til Jehova, men da han var 50 år, fortalte han meg hvor takknemlig han var for at han hadde tjent Jehova i 40 år.

Vi gjorde barna våre oppmerksom på at det er viktig å ha et personlig forhold til Jehova, men vi presset dem ikke til å innvie seg. Så vi var virkelig glade når de andre barna også gjorde framskritt og ble døpt da de selv ønsket det.

Vi lærte å kaste våre byrder på Jehova

Vi var svært glade da Hans Werner i 1971 ble uteksaminert fra den 51. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead og fikk i oppdrag å tjene som misjonær i Spania. Én etter én brukte også de andre barna en del tid som heltidstjenere, noe som vi som foreldre satte stor pris på. Det var på dette tidspunktet  Hans Werner gav meg den Bibelen som ble nevnt innledningsvis i denne artikkelen. Vår familielykke syntes å være fullstendig.

Men vi oppdaget at vi måtte holde oss enda nærere til Jehova. Hvorfor? Fordi noen av våre voksne barn støtte på problemer som utgjorde en hard prøve på deres tro. Vår kjære datter, Gabriele, for eksempel, ble ikke spart for prøvelser. I 1976 giftet hun seg med Lothar. Kort tid etter bryllupet ble han syk. Han ble svakere og svakere, og Gabriele pleiet ham helt til han døde. Å se et friskt familiemedlem bli syk og dø minnet oss om hvor stort behov vi har for Jehovas kjærlige hånd. — Jesaja 33: 2.

Privilegier i Jehovas organisasjon

I 1955 ble jeg utnevnt til menighetstjener (det som vi i dag kaller presiderende tilsynsmann), men jeg følte meg ikke kvalifisert for oppgaven. Det var mye å gjøre, og for at jeg skulle greie å få gjort alt, måtte jeg noen ganger stå opp klokken fire om morgenen. Min kone og barna var til stor støtte for meg og passet på at jeg ikke ble forstyrret om kvelden når det var ting jeg måtte ta meg av.

Men vi brukte så mye som mulig av vår fritid sammen. Noen ganger fikk jeg låne bilen til arbeidsgiveren min, så jeg kunne ta familien med på utflukt. Barna likte godt de stundene da vi studerte Vakttårnet ute i skogen. Vi gikk også fotturer sammen, og noen ganger sang de, og jeg spilte på munnspillet mitt mens vi gikk gjennom skogen.

I 1978 ble jeg utnevnt til å tjene som stedfortredende kretstilsynsmann (reisende tilsynsmann). Overveldet bad jeg til Jehova: «Jehova, jeg tror ikke at jeg er i stand til å gjøre dette. Men hvis du vil at jeg skal prøve, så skal jeg gjøre mitt beste.» To år senere, da jeg var 54 år gammel, overførte jeg mitt lille forretningsforetagende til den yngste sønnen min, Thomas.

Alle barna våre var nå voksne, og det gav Karla og meg mulighet til å gjøre mer for Jehova. Det samme året ble jeg utnevnt til å tjene som kretstilsynsmann og ble tildelt en del av Hamburg og hele Schleswig-Holstein. Siden vi hadde erfaring i å oppdra barn, kunne vi vise spesiell forståelse overfor foreldre og barna deres. Mange av brødrene kalte oss sine kretsforeldre.

Etter at vi hadde vært i reisetjenesten i ti år, måtte Karla gjennomgå en operasjon. Og det samme året ble det oppdaget at jeg hadde en hjernesvulst. Dermed måtte jeg si fra meg oppgaven som kretstilsynsmann og gjennomgå en hjerneoperasjon. Det gikk tre år før jeg igjen kunne tjene som stedfortredende kretstilsynsmann. Nå er Karla og jeg i 70-årene, og vi er ikke lenger i reisetjenesten. Jehova hjalp oss til å innse at det ikke tjente noen hensikt å holde fast ved et privilegium jeg ikke lenger var i stand til å ivareta.

Når vi ser tilbake, er Karla og jeg svært takknemlig for at Jehova hjalp oss til å lære opp barna våre til å framelske kjærlighet til sannheten i sitt hjerte. (Ordspråkene 22: 6) I årenes løp har Jehova veiledet og undervist oss, og han har hjulpet oss, slik at vi har kunnet oppfylle våre forpliktelser. Vi er kanskje gamle og skrøpelige, men vår kjærlighet til Jehova er like sterk og levende som alltid. — Romerne 12: 10, 11.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Vi og barna våre ved elven Elbe i Hamburg i 1965

[Bilde på side 28]

Noen i familien ved det internasjonale stevnet i Berlin i 1998

[Bilde på side 29]

Min kone, Karla, og jeg