Øverstepresten som fordømte Jesus

NOEN menn som i november 1990 arbeidet med et parkanlegg og en vei som lå omkring en kilometer sør for gamlebyen i Jerusalem, gjorde en fascinerende oppdagelse. Ved en tilfeldighet ble taket på en gammel gravhule ødelagt av en traktor. Fra det første århundre fvt. til det første århundre evt. hadde det omkringliggende området vært en stor gravplass. Inne i gravhulen fant arkeologene noe svært interessant.

Hulen inneholdt tolv benkister, hvor knoklene etter døde mennesker var blitt lagt etter at de døde hadde ligget i gravene i omkring et år, og kjøttet var råtnet bort. På siden av en vakkert utskåret benkiste — en av de fineste som noen gang er funnet — stod innskriften «Yehosef bar Caiapha» (Josef, sønn av Kaifas).

Kjensgjerningene tyder på at dette kan være graven til den øverstepresten som var rettsformann i den viktigste rettssaken noensinne — nemlig rettssaken mot Jesus Kristus. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus var denne øverstepresten «Josef, som ble kalt Kaifas». I Bibelen blir han bare omtalt som Kaifas. Hvorfor bør vi være interessert i ham? Hva var det som fikk ham til å fordømme Jesus?

Familie og bakgrunn

Kaifas giftet seg med datteren til Annas, en annen øversteprest. (Johannes 18: 13) Giftermålet var trolig arrangert flere år før bryllupet, ettersom begge familiene sannsynligvis ville være sikker på at de gjorde et godt parti. Det betydde at de måtte sette seg godt inn i slektsregistrene for å forsikre seg om at deres prestelige ættelinje ble bevart ren. Begge familiene var etter alt å dømme rike og aristokratiske, og deres velstand kom sannsynligvis av at de eide store eiendommer i området rundt Jerusalem. Annas ønsket uten tvil å forvisse seg om at hans framtidige svigersønn kom til å bli en pålitelig politisk alliert. Det later til at både Annas og Kaifas tilhørte de mektige saddukeerne. — Apostlenes gjerninger 5: 17.

 Som medlem av en framstående presteslekt må Kaifas ha fått undervisning i De hebraiske skrifter og fortolkningen av dem. Hans tjeneste i templet må ha begynt da han var 20 år, men hvor gammel han var da han ble øversteprest, er ikke kjent.

Øversteprester og overprester

Embetet som øversteprest gikk opprinnelig i arv, og utnevnelsen gjaldt hele livet. Men i det andre århundre fvt. tilranet hasmoneerne seg øversteprestembetet. * Herodes den store innsatte og avsatte øversteprester og viste tydelig at det var han som i virkeligheten bestemte hvem som skulle ha dette embetet. Romerske stattholdere fulgte en lignende praksis.

Denne utviklingen førte til at det ble dannet en gruppe som Bibelen omtaler som «overprestene». (Matteus 26: 3, 4) I tillegg til Kaifas innbefattet denne gruppen tidligere øversteprester. En av dem var Annas, som var blitt avsatt, men som fortsatte å øve innflytelse. Gruppen bestod også av datidens og tidligere øverstepresters nære familie.

Romerne lot den jødiske overklassen, deriblant overprestene, stå for den daglige administrasjonen av Judea. På den måten kunne de romerske myndigheter ha kontroll over provinsen og sikre seg skatteinntektene fra den uten å måtte sende så mange soldater dit. Roma forventet at det jødiske hierarki skulle opprettholde ro og orden og beskytte romerske interesser. Romerske stattholdere hadde lite til overs for de jødiske lederne, som mislikte det romerske herredømmet. Men det tjente deres felles interesser å samarbeide for å opprettholde et stabilt styre.

På Kaifas’ tid var det øverstepresten som var jødenes politiske leder. Annas ble innsatt i denne stillingen i år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria. Ifølge rabbinsk tradisjon var griskhet, nepotisme, undertrykkelse og vold karakteristisk for de ledende jødiske overklassefamiliene. En skribent sier at Annas som øversteprest må ha sørget for at hans svigersønn «hurtig ble forfremmet i templets hierarki; for jo høyere stilling Kaifas hadde, desto nyttigere ville han være for Annas».

Valerius Gratus, som var stattholder i Judea, avsatte Annas omkring år 15 evt. Tre andre, deriblant en av Annas’ sønner, tjente i rask rekkefølge i stillingen som øversteprest. Kaifas ble øversteprest omkring år 18 evt. Pontius Pilatus, som ble utnevnt til stattholder i Judea i år 26 evt., sørget for at Kaifas beholdt sitt embete i de ti årene Pilatus var stattholder. Kaifas’ embetstid omfattet den perioden Jesus utførte sin tjeneste på jorden, og de første årene av Jesu disiplers forkynnergjerning. Men Kaifas var fiendtlig innstilt til det kristne budskap.

Frykt for Jesus, frykt for Roma

Kaifas betraktet Jesus som en farlig oppvigler. Jesus protesterte mot hierarkiets tolkning av sabbatslovene og drev kjøpmennene og pengevekslerne ut av templet og sa at de hadde gjort det til «en røverhule». (Lukas 19: 45, 46) Noen historikere mener at det var Annas’ hus som eide disse markedene i templet, noe som muligens var en annen grunn til at Kaifas prøvde å bringe Jesus til taushet. Overprestene sendte av sted noen betjenter for å arrestere Jesus, men betjentene ble så forbløffet over det han sa, at de kom tilbake uten ham. — Johannes 2: 13—17; 5: 1—16; 7: 14—49.

Tenk på det som skjedde da det jødiske hierarki fikk høre at Jesus hadde oppreist Lasarus. I Johannes’ evangelium står det: «Overprestene og fariseerne samlet . . . Sanhedrinet og begynte å si: ’Hva skal vi gjøre, for dette mennesket gjør mange tegn? Hvis vi lar ham holde på slik, kommer de alle til å tro på ham, og romerne vil komme og ta bort både vårt sted og vår nasjon.’» (Johannes 11: 47, 48)  Sanhedrinet betraktet Jesus som en trussel mot de religiøse ledernes myndighet og mot den offentlige ro og orden, som Pilatus holdt dem ansvarlig for. Enhver folkebevegelse som romerne oppfattet som opprørsk, kunne få dem til å gripe inn i jødiske anliggender — noe Sanhedrinet for enhver pris ville unngå.

Til tross for at Kaifas ikke kunne nekte for at Jesus gjorde kraftige gjerninger, viste han ikke tro på Jesus, men gikk inn for å opprettholde sin status og sin myndighet. Hvordan skulle han kunne erkjenne at Lasarus var blitt oppreist? Som saddukeer trodde Kaifas jo ikke på oppstandelsen! — Apostlenes gjerninger 23: 8.

Kaifas’ ondskap ble avslørt da han sa til sine medherskere: «Dere resonnerer ikke som så at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket og ikke hele nasjonen blir tilintetgjort.» Beretningen fortsetter: «Dette sa han imidlertid ikke av seg selv; men fordi han var øversteprest det året, profeterte han at Jesus skulle dø for nasjonen, og ikke bare for nasjonen, men også for at han skulle samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra den dagen av la de så opp råd om å drepe [Jesus].» — Johannes 11: 49—53.

Kaifas var ikke klar over den fulle betydningen av det han sa. Han profeterte fordi han tjente som øversteprest. * Det at Jesus døde, ville ikke bare være til gagn for jødene. Hans gjenløsningsoffer ville skaffe til veie det middel som var nødvendig for å utfri hele menneskeheten av trelldommen under synd og død.

En morderisk sammensvergelse

Jødenes overprester og de eldste samlet seg hjemme hos Kaifas for å diskutere hvordan de kunne gripe Jesus og drepe ham. Øverstepresten var sannsynligvis med på å bestemme hvor mye Judas Iskariot skulle få for å forråde Jesus. (Matteus 26: 3, 4, 14, 15) Men for at Kaifas skulle nå sine onde mål, holdt det ikke med bare ett mord. ’Overprestene la nå opp råd om å drepe Lasarus også, for på grunn av ham kom mange av jødene til tro på Jesus.’ — Johannes 12: 10, 11.

Malkus, en av Kaifas’ slaver, var blant dem som ble sendt av sted for å arrestere Jesus. Fangen ble først ført til Annas for å bli forhørt, og deretter ble han sendt til Kaifas, som allerede hadde sammenkalt jødenes eldste til en ulovlig nattlig rettssak. — Matteus 26: 57; Johannes 18: 10, 13, 19—24.

Kaifas lot seg ikke hindre av at falske vitner motsa hverandre da de skulle vitne mot Jesus. Øverstepresten visste hvilket syn hans medsammensvorne hadde på slike som påberopte seg å være Messias. Han forlangte derfor å få vite om Jesus gjorde krav på denne tittelen. Jesus svarte at hans anklagere skulle se ham «sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer». Med påtatt fromhet «sønderrev øverstepresten sine ytterkledninger og sa: ’Han har spottet Gud! Hvilket ytterligere behov har vi for vitner?’» Sanhedrinet var enig i at Jesus fortjente å dø. — Matteus 26: 64—66.

Henrettelser måtte godkjennes av romerne. Som mellomledd mellom romerne og jødene var Kaifas trolig den som la saken fram for Pilatus. Da Pilatus forsøkte å få satt Jesus fri, var Kaifas antagelig blant de overprestene som ropte: «Pælfest ham! Pælfest ham!» (Johannes 19: 4—6) Kaifas oppfordret sannsynligvis folkemengden til å kreve å få frigitt en morder istedenfor Jesus, og han var blant de overprestene som hyklersk erklærte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Johannes 19: 15; Markus 15: 7—11.

Kaifas forkastet bevisene for at Jesus var blitt oppreist fra de døde. Han motarbeidet Peter og Johannes og siden Stefanus. Det var også Kaifas som gav Saulus myndighet til å arrestere alle de kristne han fant i Damaskus. (Matteus 28: 11—13; Apostlenes gjerninger 4: 1—17; 6: 8 til 7: 60; 9: 1, 2) Omkring år  36 evt. ble Kaifas imidlertid avsatt av Vitellius, den romerske stattholderen i Syria.

Jødiske skrifter stiller Kaifas’ familie i et ufordelaktig lys. Den babylonske talmud sier for eksempel: «Ve meg på grunn av Hanins [Annas] hus, ve meg på grunn av deres hvisking», eller «baktalelser». Man mener at denne misnøyen hentyder til «hemmelige møter hvor man kom sammen for å uttenke undertrykkende tiltak».

Hva vi kan lære av Kaifas’ handlemåte

En bibelkommentator karakteriserte øversteprestene som menn som var «harde, utspekulerte og kompetente — og høyst sannsynlig arrogante». Arroganse hindret Kaifas i å godta Messias. Det bør derfor ikke overraske oss at folk i dag forkaster Bibelens budskap. Noen er ikke så interessert i Bibelens sannhet at de vil oppgi trosoppfatninger som de setter høyt. Andre føler kanskje at det å forkynne det gode budskap ligger under deres verdighet. Og de som er uærlige eller griske, skyr kristne normer.

Som øversteprest kunne Kaifas ha hjulpet sine jødiske landsmenn til å ta imot Messias, men maktbegjær fikk ham til å fordømme Jesus. Kaifas fortsatte sannsynligvis sin motstand helt til han ble lagt i graven. Beretningen om hans handlemåte viser at det ikke bare er knokler vi etterlater oss når vi dør. Ved våre handlinger skaper vi oss et varig omdømme hos Gud, enten et godt eller et dårlig omdømme.

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Josef, sønn av Kaifas

[Bilde på side 10]

Benkisten, som ble funnet for noen år siden

[Bilderettigheter på side 10]

Benkiste, innskrift og gravhule i bakgrunnen: Gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority