«HVA er alle de der til?» spurte George Naish og pekte på en stabel med 18 meter lange tømmerstokker i militærlageret i Saskatoon i Saskatchewan i Canada. Han fikk vite at tømmeret var blitt brukt til å bygge signaltårn under den første verdenskrig. «Det slo meg at vi kunne bruke disse stokkene til å bygge radiomaster», fortalte bror Naish senere, «og derved var ideen om en teokratisk radiostasjon født.» Bare ett år senere – i 1924 – var CHUC på luften. Det var en av de første radiostasjonene i Canada som hadde sendinger som tok opp religiøse emner.

Fordi Canada er et så stort land, omtrent på størrelse med Europa, var det et ypperlig sted å forkynne ved hjelp av radio. «Takket være radiosendingene våre nådde sannheten mange som vi ikke kunne kontakte personlig», sa Florence Johnson, som arbeidet på stasjonen i Saskatoon. «Og siden radioen den gang var noe nytt og spennende, var folk ivrige etter å lytte til hva som helst som ble kringkastet.» I 1926 drev bibelstudentene (som Jehovas vitner den gangen ble kalt) egne radiostasjoner i fire byer i Canada. *

Hva ville du ha fått høre hvis du hadde stilt inn på en av disse radiostasjonene? Sangere fra den lokale menigheten framførte ofte musikkstykker sammen med noen som spilte instrumenter, eller til og med et lite orkester. Brødrene holdt naturligvis også prekener og ledet bibelske drøftelser. Amy Jones, som deltok i drøftelsene, fortalte: «Når jeg var ute i felttjenesten, pleide jeg å presentere meg, og det hendte at beboeren sa: ‘Å ja, jeg har hørt deg på radioen.’»

Bibelstudentene i Halifax på øya Nova Scotia begynte med det som den gangen var noe nytt – et innringingsprogram, der lytterne kunne ringe inn og stille bibelske spørsmål. «Responsen på denne typen program var enorm», skrev en bror. «Stasjonen ble helt nedringt.»

 I likhet med apostelen Paulus ble bibelstudentene møtt med ulike reaksjoner i forkynnelsesarbeidet. (Apg 17:1–5) Noen lyttere likte budskapet. Da Hector Marshall for eksempel hørte bibelstudentene nevne Studier i Skriften på radioen, bestilte han seks bind. «Jeg tenkte at bøkene ville hjelpe meg til å undervise på søndagsskolen», skrev han senere. Men etter å ha lest det første bindet bestemte han seg for å forlate den kirken han gikk i. Han ble en nidkjær forkynner og tjente Jehova trofast til sin død i 1998. Dagen etter at foredraget «Riket – verdens håp» ble kringkastet, sa oberst J.A. MacDonald til en bror i den østlige delen av provisen Nova Scotia: «Folk på Cape Breton Island hørte et budskap i går som var det beste som noen gang er blitt hørt i denne delen av verden.»

Presteskapet, derimot, ble forarget. Noen katolikker i Halifax truet med å sprenge i luften den radiostasjonen som bibelstudentene drev. Etter påtrykk fra religiøse ledere sa myndighetene i 1928 plutselig at de ikke ville fornye kringkastingskonsesjonene til de stasjonene bibelstudentene eide. Som protest mot denne urettferdige behandlingen delte brødrene og søstrene ut trykksaken «Hvem eier luften?» Men myndighetene nektet likevel å fornye bibelstudentenes kringkastingskonsesjoner.

La dette en demper på iveren til den lille gruppen av Jehovas tjenere i Canada? «Til å begynne med så det virkelig ut som om fienden hadde vunnet en stor seier», innrømmet Isabel Wainwright. «Men jeg visste at Jehova kunne ha forhindret det, hvis han ville. Så det må ha betydd at vi skulle tilpasse oss en annen og mer fremtredende måte å utbre det gode budskap om Riket på.» I stedet for å legge så stor vekt på forkynnelse ved hjelp av radio begynte bibelstudentene i Canada å fokusere på personlige besøk hjemme hos folk. Men i sin tid spilte radioen avgjort en viktig rolle når det gjaldt å kringkaste ‘det beste budskapet som noen gang er blitt hørt’. – Fra vårt arkiv i Canada.