I ÅR er det 100 år siden premieren på «Skapelsens fotodrama», et film- og lysbildeprogram som ble laget for å styrke troen på at Bibelen er Guds Ord. I en tid der utviklingslæren, bibelkritikk og skeptisisme hadde brutt ned troen hos mange, styrket Fotodramaet troen på Jehova som Skaper.

Charles T. Russell, som tok ledelsen blant bibelstudentene, så hele tiden etter de raskeste og mest effektive måtene å spre Bibelens sannhet på. Bibelstudentene hadde allerede brukt det trykte ord i mer enn 30 år. Nå fikk de øynene opp for en ny mulighet – levende bilder.

I 1890-årene ble stumfilm introdusert for publikum. Allerede i 1903 ble en religiøs film vist i en kirke i New York. Filmindustrien var altså i sin spede barndom da Russell i 1912 modig gikk i gang med forberedelsene til Fotodramaet. Han forstod at denne formen for kommunikasjon kunne formidle Bibelens sannhet på en måte som det trykte ord ikke kunne.

Det åtte timer lange Fotodramaet, som vanligvis ble vist i fire deler, hadde 96 korte grammofonopptak av bibelske foredrag som var innlest av en av datidens mest kjente stemmer. Klassisk musikk ledsaget mange av scenene. Dyktige operatører spilte av foredragene og musikkopptakene på grammofonene, og de synkroniserte dette med fargelysbilder og filminnspillinger av kjente bibelske beretninger.

De fleste av filmopptakene og mange av glasslysbildene kom fra kommersielle studioer. Profesjonelle kunstnere i Philadelphia, New York, Paris og London håndkolorerte glasslysbilder og filmer, bilde for bilde. Mye av arbeidet med å fargelegge ble også utført av team på Betels kunstavdeling, ofte fordi de måtte erstatte ødelagte lysbilder.  I tillegg til at det ble kjøpt inn filmer, ble det gjort filmopptak med medlemmer av Betel-familien, der de spilte rollene som Abraham, Isak og den engelen som hindret Abraham i å ofre sin sønn. (1. Mos 22:9–12) Dette ble gjort i Yonkers, som grenser til New York.

En medarbeider av bror Russell sa til pressen om dette mediet: «[Det] vil gjøre utallige tusener interessert i Bibelen, i større grad enn noe annet som er blitt gjort for å fremme religion.» Ville presteskapet ta godt imot et slikt nyskapende middel for å nå de åndelig sultne folkemassene? Nei, kristenhetens prester som gruppe betraktet fordømte Fotodramaet, og noen brukte til og med utspekulerte og frekke metoder for å hindre folk i å se det. I ett lokale sørget en presteforening for at strømmen ble skrudd av.

Likevel ble teatrene fullpakket av mennesker som ville se Fotodramaet gratis. I USA ble det vist i opptil 80 byer hver dag. Mange forbløffede seere så en talefilm for første gang. Intervallfotografering gjorde at publikum kunne se en kylling hakke seg ut av skallet og en blomst folde seg elegant ut. Vitenskapelig informasjon fra den tiden framhevet Jehovas enestående visdom. Og som nevnt i begynnelsen av artikkelen var det en i salen som syntes at bror Russell i innledningen av Fotodramaet lignet mer på bror Russell enn bror Russell gjorde selv!

Forfatteren og filmhistorikeren Tim Dirks beskrev Fotodramaet som «den første større framvisning med synkronisert lyd (taleopptak), levende film og fantastiske fargelysbilder». Av filmer som ble laget før Fotodramaet, var det noen som brukte enkelte av disse teknikkene, men ikke alle i samme forestilling, i alle fall ikke i en forestilling med et bibelsk tema. Og ingen hadde høyere seertall – til sammen omtrent ni millioner i Nord-Amerika, Europa, Australia og New Zealand bare i løpet av det første året!

Fotodramaet hadde premiere i New York den 11. januar 1914. Sju måneder etter kom den katastrofen som senere ble kalt den første verdenskrig. Men over hele verden fortsatte folk å strømme til for å se Fotodramaet, og de fant trøst i de levende skildringene av de velsignelsene Riket skal bringe. For dem som levde i 1914, var Fotodramaet på alle måter en helt unik forestilling.