DEN 6. september 1926 drog en japanskfødt pilegrim (reisende tilsynsmann) i USA tilbake til Japan som misjonær. Han ble tatt imot av den eneste i landet som abonnerte på The Watch Tower (Vakttårnet), en mann som hadde opprettet en bibelstudiegruppe i Kobe. Bibelstudentene i Japan hadde sitt første stevne den 2. januar 1927 i den byen. Det var 36 til stede, og 8 ble døpt. Dette var en fin begynnelse, men hvordan kunne denne lille gruppen nå ut til landets 60 millioner innbyggere, som trengte å se Bibelens sannhetslys?

I mai 1927 satte initiativrike bibelstudenter i gang en kampanje for å annonsere en serie med bibelske foredrag. Før det første foredraget, som skulle holdes i Osaka, satte brødrene opp skilt langs fortauene og store plakater rundt omkring i hele byen, og de sendte 3000 invitasjoner til framstående personer. De delte ut 150 000 løpesedler og averterte foredraget i byens største aviser og på 400 000 togbilletter. Den dagen foredraget skulle holdes, fløy to fly over byen og slapp ut 100 000 løpesedler. Omkring 2300 personer fylte Osaka Asahi-hallen til trengsel for å høre foredraget «Guds rike er nær». Cirka 1000 andre måtte avvises fordi det ikke var plass. Etter foredraget valgte over 600 å bli igjen for å være med på et møte der de fikk stille spørsmål. I månedene som fulgte, ble det holdt offentlige bibelske foredrag i Kyoto og andre byer vest i landet.

I oktober 1927 arrangerte bibelstudentene foredrag i Tokyo. Igjen gav de invitasjoner til framstående personer – deriblant statsministeren, parlamentsmedlemmer og religiøse og militære ledere. Plakater, avisannonser og 710 000 løpesedler ble brukt, og til sammen var det 4800 som overvar de tre foredragene som ble holdt i Japans hovedstad.

Kolportører (pionerer) spilte en viktig rolle når det gjaldt å få budskapet om Riket inn i folks hjem. Matsue Ishii, en av de første kolportørene i Japan, og mannen hennes, Jizo, gjennomarbeidet tre fjerdedeler av landet, fra Sapporo helt i nord og sørover til Sendai, Tokyo, Yokohama, Nagoya, Osaka, Kyoto, Okayama og Tokushima. Søster Ishii og en eldre søster, Sakiko Tanaka, kledde seg i formelle kimonoer når de skulle oppsøke høytstående myndighetspersoner. Én myndighetsperson bad om 300 sett av bøkene Guds Harpe og Verdensbefrielsen, for at de skulle settes i fengselsbiblioteker.

Katsuo og Hagino Miura tok imot bøker av søster Ishii og skjønte med én gang at de hadde  funnet sannheten. De ble døpt i 1931 og ble kolportører. En gang før 1930 tok Haruichi og Tane Yamada og mange av slektningene deres imot budskapet om Riket. Ekteparet Yamada ble kolportører, og datteren deres, Yukiko, begynte på Betel i Tokyo.

Den gangen var biler svært dyre, og veiene var dårlige. Kazumi Minoura og andre unge kolportører brukte derfor husvogner uten motor. De gav dem kallenavnet «Jehu» etter den energiske vognføreren som ble en av Israels konger. (2. Kong 10:13–16) Det var tre Stor-Jehuer, som var 2,2 meter lange, 1,9 meter brede og 1,9 meter høye, og som kunne huse opptil seks pionerer hver. I tillegg ble det på avdelingskontoret i Japan bygd elleve sykkeldrevne Baby-Jehuer, med plass til to. Kiichi Iwasaki, som var med på å lage husvognene, fortalte senere: «Hver Jehu hadde et telt og også et bilbatteri som gav strøm til belysning.» Kolportører lot sannhetens lys skinne rundt omkring i hele Japan, der de skjøv og trakk Jehuer opp og ned fjellsider og gjennom daler, fra Hokkaido i nord til Kyushu i sør.

Kolportøren Ikumatsu Ota sa: «Når vi kom til en by, satte vi Jehuen ved en elvebredd eller på et jorde. Først oppsøkte vi fremtredende menn i byen, for eksempel borgermesteren, og så gikk vi fra hus til hus for å tilby litteraturen vår. Da vi var ferdig med distriktet, drog vi videre til neste by.»

Det var «den lille begynnelses dag» da gruppen på 36 bibelstudenter i Kobe holdt sitt første stevne. (Sak 4:10, fotn.) Bare 5 år senere – i 1932 – var det 103 kolportører og andre forkynnere i Japan som rapporterte felttjeneste, og de leverte over 14 000 bøker. I dag blir det utført godt organisert offentlig forkynnelse i Japans storbyområder, og nesten 220 000 forkynnere lar sitt lys skinne i hele «Soloppgangens land». – Fra vårt arkiv i Japan.