Vakttårnet for 15. mars 1951 definerte «forbilde» og «motbilde» på denne måten: «Et forbilde er en framstilling eller en skildring av noe som vil skje en gang i framtiden. Motbildet er virkeligheten av de ting forbildet framstiller. En kan med rette si at forbildet er en skygge, mens motbildet er virkeligheten.»

For mange år siden stod det i publikasjonene våre at de trofaste mennene og kvinnene Debora, Elihu, Jefta, Job, Rahab og Rebekka og også mange andre var forbilder på, eller skygger av, enten de salvede eller ‘den store skare’. (Åp 7:9) Man trodde for eksempel at Jefta, Job og Rebekka var forbilder på de salvede, mens Debora og Rahab var forbilder på den store skare. Men i de senere årene har vi ikke dratt slike sammenligninger. Hvorfor ikke?

Bibelen viser riktignok at noen av de personene som er nevnt i den, tjente som forbilder på noe større. I Galaterne 4:21–31, for eksempel, nevner apostelen Paulus «et symbolsk drama» som dreier seg om to kvinner. Hagar, Abrahams tjenestepike, representerte, eller svarte til, det kjødelige Israel, som var bundet til Jehova med Moseloven. Men Sara, «den frie kvinnen», symboliserte Guds hustru, den himmelske delen av hans organisasjon. I brevet til hebreerne nevner Paulus konkrete likheter mellom Melkisedek, som var konge og prest, og Jesus. (Hebr 6:20; 7:1–3) Paulus sammenligner dessuten Jesaja og sønnene hans med Jesus og hans salvede etterfølgere. (Hebr 2:13, 14) Paulus skrev under inspirasjon, så vi godtar naturligvis det han sier om disse forbildene.

Men selv om Bibelen viser at noen er et forbilde på noen andre, bør vi ikke gå ut fra at hver eneste detalj eller hendelse i livet til disse forbildene er et bilde på noe større. Selv om Paulus for  eksempel viser at Melkisedek er et forbilde på Jesus, sier han ikke noe om den gangen Melkisedek kom ut med brød og vin til Abraham etter at Abraham hadde slått fire konger. Det er derfor ikke noe bibelsk grunnlag for å se en skjult mening i den hendelsen. – 1. Mos 14:1, 18.

Noen skribenter i århundrene etter Kristi død gikk i en felle – de så forbilder overalt. Bibelleksikonet The International Standard Bible Encyclopaedia sier om kirkelærerne Origenes, Ambrosius og Hieronymus: «De lette etter forbilder, og fant dem selvfølgelig, i hver hendelse og begivenhet som var nevnt i Skriften, om de var aldri så ubetydelige. Det ble antatt at det selv i de enkleste og mest dagligdagse omstendigheter gjemte seg den mest skjulte sannhet . . . , til og med i antall fisker som disiplene fanget den natten den oppstandne Frelser viste seg for dem. Noen har virkelig prøvd å gjøre mye ut av det tallet – 153!»

Augustin av Hippo kommenterte i detalj den beretningen der vi leser at Jesus mettet omkring 5000 menn med fem byggbrød og to fisker. Augustin trakk den konklusjon at de fem brødene måtte stå for de fem Mosebøkene. Og siden bygg ble regnet for å være dårligere enn hvete, betydde dette at «Det gamle testamente» var mindre betydningsfullt enn «Det nye testamente». Og de to fiskene? Av en eller annen grunn sammenlignet han dem med en konge og en prest. En annen lærd som var glad i å se etter forbilder og motbilder, hevdet at det at Jakob kjøpte Esaus førstefødselsrett ved å betale med en bolle med rød stuing, var et bilde på at Jesus kjøpte den himmelske arv til menneskene med sitt røde blod!

Hvis du synes slike forklaringer virker søkte, forstår du sikkert problemet. Mennesker kan ikke vite hvilke bibelske beretninger som er skygger av kommende ting, og hvilke som ikke er det. Hva er det derfor klokt å gjøre? I de tilfellene Bibelen sier at en person, en hendelse eller en gjenstand er et bilde på noe annet, godtar vi det som et forbilde. Men hvis det ikke er noe klart bibelsk grunnlag for å tillegge en bestemt person eller beretning en forbilledlig betydning, bør vi være forsiktige med å gjøre det.

Hvordan kan vi så ha nytte av eksemplene og beretningene i Bibelen? I Romerne 15:4 sier Paulus: «Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.» Paulus sa altså at hans salvede brødre i det første århundre kunne lære viktige ting av hendelser som det stod om i Skriftene. Men siden den gang og fram til nå, «de siste dager», har Guds folk – både salvede og «andre sauer» – dratt nytte av det vi kan lære av «alt det som før ble skrevet». – Joh 10:16; 2. Tim 3:1.

Vi bør derfor ikke se det slik at de fleste av beretningene i Bibelen bare kan anvendes på én gruppe – enten på de salvede eller på den store skare – og bare på én tidsperiode. Mye av det som beretningene lærer oss, er noe som Guds tjenere, uansett gruppe og tidsperiode, kan anvende på seg selv. Derfor trenger vi for eksempel ikke å begrense anvendelsen av Jobs bok til det som de salvede utholdt under den første verdenskrig. Det er mange av Guds tjenere, både menn og kvinner, både av de salvede og av den store skare, som har opplevd slike prøvelser som Job møtte, og som «har sett hvordan Jehova lot det ende, at Jehova er full av inderlig hengivenhet og er barmhjertig». – Jak 5:11.

Tenk over dette: Finner vi ikke i menighetene våre i dag eldre kvinner som er like lojale som Debora, fine unge eldste som er like vise som Elihu, modige pionerer som er like nidkjære som Jefta, og trofaste menn og kvinner som er like utholdende som Job? Så takknemlige vi er for at Jehova har sørget for at «alt det som før ble skrevet», er blitt bevart fram til vår tid, slik at vi «ved trøsten fra Skriftene [kan] ha håp»!

Av disse grunnene har publikasjonene våre i de senere årene framhevet hvilke nyttige ting vi kan lære av de bibelske beretningene, framfor å prøve å finne forbilder og motbilder.