ER DU far eller mor til en tenåring? Da er du vitne til en av de mest spennende faser i barnets utvikling. Men tenåringsfasen kan også være svært nervepirrende og slitsom. Høres noen av de situasjonene som er beskrevet nedenfor, kjent ut?

• Da sønnen din var yngre, var han som en båt som var fortøyd til en brygge – deg. Nå som han er blitt tenåring, rykker han i tauet, ivrig etter å sette seil, og du får inntrykk av at du ikke er invitert om bord.

• Da datteren din var liten, fortalte hun deg alt. Nå som hun er blitt tenåring, har hun dannet en «selskapsklubb» sammen med vennene sine, og du føler at du ikke får bli medlem.

Hvis noe lignende skjer i familien din, så vær ikke for snar til å trekke den slutning at sønnen eller datteren din er i ferd med å bli en uforbederlig opprører. Men hva er det egentlig som skjer? La oss for å svare på det se nærmere på den avgjørende rolle tenåringsfasen spiller i ditt barns utvikling.

Helt fra fødselen av er det en rekke ting et barn gjør for aller første gang – det tar sine første skritt, sier sine første ord, opplever sin første skoledag, for bare å nevne noen. Foreldrene gleder seg når barnet deres når en milepæl. Det barnet klarer å gjøre, er en bekreftelse på det foreldrene lengter etter å se – vekst og utvikling.

Tenåringsfasen er også en milepæl – selv om noen foreldre ikke akkurat er overlykkelige når den begynner. Det er forståelig at de kan føle det slik, for ingen far eller mor er glad for å se et medgjørlig barn bli en humørsyk tenåring. Dette er likevel en viktig fase i oppveksten. På hvilken måte?

En dag skal «en mann forlate sin far og sin mor,» sier Bibelen. (1. Mosebok 2:24) Én viktig oppgave du har når sønnen eller datteren din er i tenårene, er å forberede ham eller henne på denne bittersøte dagen. Da bør barnet ditt kunne si som apostelen Paulus: «Da jeg var barn, pleide jeg å tale som et barn, å tenke som et barn, å resonnere som et barn; men nå som jeg er blitt mann, har jeg avlagt de trekk som hører barnet til.» – 1. Korinter 13:11.

Det er i bunn og grunn det sønner og døtre gjør i ungdomstiden – de avlegger de trekk som hører barndommen til, og lærer å bli ansvarsbevisste unge voksne som har selvtillit og er modne nok til å flytte hjemmefra. Et oppslagsverk  beskriver treffende nok ungdomstiden som «et langt farvel».

Akkurat nå er du kanskje sterkt i tvil om hvorvidt din «lille» sønn eller datter kommer til å bli selvstendig noen gang. Du spør kanskje:

• «Hvis ikke sønnen min har såpass ansvarsfølelse at han greier å holde det rent og ryddig på rommet sitt, hvordan skal han da kunne gjøre rent og holde orden i en leilighet?»

• «Hvis ikke datteren min er ansvarsbevisst nok til å komme hjem til avtalt tid, hvordan skal hun da kunne beholde en jobb?»

Hvis du bekymrer deg for noe av dette, så husk: Selvstendighet er ikke en dør som barnet ditt bare går inn gjennom; det er en reise som det har lagt ut på, og som det vil ta flere år å fullføre. Foreløpig vet du av erfaring at «dårskap er bundet til en gutts [eller jentes] hjerte». – Ordspråkene 22:15.

Men hvis du sørger for å gi barnet ditt god rettledning, vil det høyst sannsynlig komme seg igjennom ungdomstiden og bli en ansvarsbevisst ung voksen som har fått sine «oppfatningsevner oppøvd til å skjelne mellom rett og urett». – Hebreerne 5:14.

For å kunne forberede tenåringen din på voksenlivet må du hjelpe ham eller henne til å utvikle sin «fornuft». Det vil sette ham i stand til selv å treffe fornuftige avgjørelser. * (Romerne 12:1, 2) De bibelske prinsippene nedenfor vil hjelpe deg til å gjøre det.

Filipperne 4:5: «La deres rimelighet bli kjent.» La oss si at tenåringen din spør deg om noe, kanskje om å få komme hjem senere enn først avtalt. Du sier straks nei. Han jamrer seg og sier: «Du behandler meg som en unge!» Før du svarer: «Ja, men du oppfører deg jo som en unge,» så tenk over dette: Tenåringer har en tendens til å kreve større frihet enn det de kan takle, men foreldre kan ha en tendens til å gi de unge mindre frihet enn det de behøver å gi dem. Kanskje du kan være litt mer ettergivende en gang iblant? Hvorfor ikke i det minste prøve å se saken fra tenåringens synspunkt?

Kolosserne 3:21: «Dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet.» – NO 1978/85. Noen foreldre prøver å detaljstyre tenåringen sin. I et forsøk på å holde ham i ørene setter de strenge grenser for ham. De bestemmer hvilke venner han skal ha, og de tyvlytter til telefonsamtalene hans. Men dette kan slå tilbake på dem selv. Hvis du «sperrer inne» tenåringen din på den måten, får du ham kanskje bare til å ønske å «rømme». Ved alltid å kritisere vennene hans gjør du det kanskje bare mer forlokkende å være sammen med dem. Ved å tyvlytte til telefonsamtalene hans kan du tvinge ham til å finne andre måter å kommunisere med vennene sine på, bak din rygg. Jo mer du prøver å ta styringen, jo mindre styring kan det ende med at du har. Hvordan skal tenåringen din kunne treffe avgjørelser når han flytter hjemmefra, hvis han aldri lærer å treffe egne avgjørelser mens han bor hjemme?

 Efeserne 6:4: «Irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og formaning.» Ordet «formaning» innebærer mer enn bare å overbringe opplysninger til noen, i dette tilfellet til et barn. Det innebærer å appellere til barnets moralske bevissthet på en slik måte at det påvirker dets handlinger. Dette er spesielt viktig når barnet kommer i tenårene. En far som heter Andre, sier: «Jo eldre tenåringen blir, jo flere justeringer må du gjøre i måten å gå fram på, og du må i større grad resonnere med ham.» – 2. Timoteus 3:14.

Galaterne 6:7: «Hva et menneske enn sår, det skal han også høste.» Et barn kan lære mye av å få straff – kanskje ved å bli sendt på rommet sitt eller ved ikke å få lov til å gjøre det han liker aller best. Men når det gjelder en tenåring, bør man heller fokusere på konsekvenstenkning – å tenke på hvilke konsekvenser hans handlemåte vil få. – Ordspråkene 6:27.

Som forelder skulle du sikkert ønske at din sønns eller datters ungdomstid var som en rullebane som han eller hun raskt og effektivt kunne lette fra og fly rett over i voksenlivet. Men det er ikke alltid denne overgangsperioden går fullt så knirkefritt. Den gir deg ikke desto mindre en enestående mulighet til å ’lære opp en gutt i samsvar med den vei han skal gå’. (Ordspråkene 22:6) Bibelens prinsipper utgjør et solid grunnlag for et lykkelig familieliv.