Visste du dette?

Hvem var «de fra keiserens husstand» som sendte kristne hilsener gjennom Paulus til filipperne?

▪ Apostelen Paulus skrev fra Roma til menigheten i Filippi omkring år 60–61 evt., og den keiseren han nevnte, var Nero. Men hvem i Neros husstand var det som sendte hilsener til de kristne i Filippi? – Filipperne 4:22.

Uttrykket «keiserens husstand» refererte ikke nødvendigvis til keiserens nærmeste familie. Det innbefattet alle som var i keiserens tjeneste, både slaver og frie, i Roma og i provinsene. «Keiserens husstand» kan derfor ha omfattet flere tusen tjenere. De tok seg av forskjellige oppgaver i keiserens palasser og på hans eiendommer, både administrative og mer trivielle oppgaver. Noen av dem kan ha hatt stillinger i statsadministrasjonen.

Noen av keiserens tjenere i Roma ble tydeligvis kristne. Om det var et resultat av Paulus’ forkynnelse i den byen, er uvisst. Uansett var de tydeligvis spesielt interessert i menigheten i Filippi. Ettersom Filippi var en romersk koloni hvor det bodde mange tidligere soldater og embetsmenn, er det mulig at noen av de kristne der var venner av dem som Paulus sendte hilsener fra.

Hva var svogerekteskap, som er nevnt i Moseloven?

▪ Hvis en mann blant israelittene i gammel tid døde uten å ha fått en sønn, forventet man at broren hans giftet seg med enken for å sette barn til verden som kunne føre den avdødes slektslinje videre. (1. Mosebok 38:8) Denne ordningen, som ble innlemmet i Moseloven, var kjent som svogerekteskap, eller leviratekteskap. (5. Mosebok 25:5, 6) Boas’ handlemåte, som er omtalt i Ruts bok, viser at hvis den avdøde ikke hadde brødre som var i live, gikk denne plikten videre til andre mannlige slektninger i hans familie. – Rut 1:3, 4; 2:19, 20; 4:1–6.

Skikken med svogerekteskap ble fortsatt fulgt på Jesu tid. Det framgår av Markus 12:20–22, hvor det står at saddukeerne omtalte denne skikken. Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus, som levde i det første århundre, sa at på grunn av denne skikken ble familienavnet bevart, og dessuten ble eiendom holdt innen familien, og enken ble tatt hånd om. På den tiden hadde ikke en gift kvinne arverett til sin manns eiendom. Men et barn som ble født som et resultat av et svogerekteskap, ville overta den avdøde mannens arvelodd.

Ifølge Moseloven kunne en slektning nekte å inngå svogerekteskap. Men det ble regnet som vanærende for en mann å nekte å ’bygge opp sin brors husstand’. – 5. Mosebok 25:7–10; Rut 4:7, 8.