«Like etter at faren min døde, kom mannen min og sa at han hadde truffet en annen kvinne», forteller Janet. «Kort tid senere, uten nærmere forvarsel og uten å ta farvel, tømte han klesskapet sitt og forlot meg og de to barna våre.» Janet fikk seg en jobb, men hun tjente ikke nok til å kunne beholde huset. Og det er ikke bare økonomiske bekymringer hun har hatt. «Alt det ansvaret jeg nå ble alene om, var overveldende og holdt på å knekke meg», sier hun. «Jeg hadde skyldfølelse fordi jeg ikke kunne gi barna mine det samme som andre foreldre. Og fortsatt bekymrer jeg meg for hvordan andre ser på meg og barna. Lurer de på om jeg gjorde alt jeg burde for å redde ekteskapet?»

Bønn hjelper Janet til å holde følelsene under kontroll og pleie vennskapet med Gud. «Det er vanskeligst om natten, når alt er så stille og bekymringene vokser i hodet mitt. Det at jeg ber og leser i Bibelen, hjelper meg til å få sove. Et av yndlingsskriftstedene mine er Filipperne 4:6 og 7: ‘Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner.’ Jeg har brukt mange netter på å be, og jeg har følt at Jehovas fred trøster meg.»

Jesu oppmuntrende ord om bønn i Bergprekenen gjelder alle slags bekymringer: «Gud, deres Far, vet hva dere trenger, allerede før dere ber ham.» (Matteus 6:8) Men vi må likevel be. Hvorfor? «Nærm dere Gud», sier Bibelen, «og han skal nærme seg dere.» – Jakob 4:8.

Nei, det er ikke bare slik at bønn får oss til å føle oss bedre fordi vi har satt ord på bekymringene våre. Jehova, han «som hører bønner», gjør også noe for alle som søker ham i tro. (Salme 65:2) Det  var derfor Jesus lærte sine etterfølgere at de «alltid måtte be og ikke gi opp». (Lukas 18:1) Vi må fortsette å be Gud om hjelp og rettledning og ha tillit til at han vil høre oss når vi ber i tro. Vi trenger aldri å tvile på at han vil og kan hjelpe oss. Vi viser at vi har ekte tro, ved å «be uopphørlig». – 1. Tessaloniker 5:17.

Men hva er tro? Å ha tro innebærer å kjenne Gud som person. (Johannes 17:3) Så det første vi må gjøre, er å fordype oss i hans tanker, som vi finner i Bibelen. Vi lærer at han ser hver enkelt og ønsker å hjelpe oss. Men det å ha ekte tro innebærer mer enn bare å vite noe om Gud. Det betyr også å være knyttet til ham som en venn som man har respekt for. Et slikt vennskap blir ikke til over natten, like lite som et vennskap mellom mennesker. Vår tro vokser etter hvert som vi lærer mer om ham, gjør «de ting som behager ham», og opplever at han hjelper oss. (Johannes 8:29; 2. Korinter 10:15) Det er en slik tro som hjelper Janet til å takle bekymringene sine.

«Det som virkelig har hjulpet meg til å bygge opp troen, er å se hvordan Jehova har vært med meg hele veien», sier Janet. «Mange ganger opplevde vi urettferdighet som virket umulig å takle. Men jeg bad mye, og Jehova sørget alltid for utveier som jeg aldri hadde klart å finne på egen hånd. Når jeg takker ham, får det meg til å tenke på hvor mye han har gjort for meg. Han har alltid hjulpet oss i rette tid, ofte akkurat tidsnok. Og han har gitt meg sanne venner – menn og kvinner som virkelig er kristne. De stiller alltid opp for meg og er gode eksempler for barna mine. *

Jeg skjønner hvorfor Jehova i Malaki 2:16 sier at han hater skilsmisse. For en uskyldig ektefelle er det å bli forlatt det største svik som finnes. Det har gått flere år siden mannen min drog sin vei, men fortsatt kan jeg av og til føle meg helt tom innvendig. Når jeg har det på den måten, prøver jeg å gjøre noe for å hjelpe andre, og det hjelper alltid meg selv også.» Fordi Janet følger det bibelske prinsippet som sier at man ikke bør isolere seg, bekymrer hun seg mindre. * – Ordspråkene 18:1.

Janet sier: «Det som gir meg størst trøst, er å vite at Gud er ‘en far for farløse gutter og en dommer for enker’. Han kommer aldri til å svikte oss, slik mannen min gjorde.» (Salme 68:5) Janet vet at Gud ikke ‘prøver noen med onde ting’. Tvert imot gir han visdom «gavmildt til alle» og «kraft som er over det normale», for å hjelpe oss til å takle bekymringene våre. – Jakob 1:5, 13; 2. Korinter 4:7.

Men hva om vi bekymrer oss fordi livet vårt er i fare?