En israelitt som het Elkana, hadde to koner, Hanna og Peninna. Men han var mest glad i Hanna. Peninna hadde mange barn, og hun sa hele tiden stygge ting til Hanna fordi Hanna ikke hadde noen barn. Hvert år tok Elkana med seg familien sin til Sjilo for å tilbe Jehova ved tabernaklet. En gang de var der, la han merke til at Hanna, som han var så glad i, var veldig lei seg. Han sa: «Ikke gråt, Hanna. Du har jo meg. Jeg elsker deg.»

Etterpå gikk Hanna alene bort til tabernaklet for å be. Hun klarte ikke å slutte å gråte mens hun bønnfalt Jehova om å hjelpe henne. Hun lovte Jehova: «Hvis du gir meg en sønn, skal jeg gi ham til deg, og han skal tjene deg hele livet.»

Øverstepresten, Eli, så at Hanna hulket og gråt, men han trodde at hun var full. Hanna sa: «Nei, min herre, jeg er ikke full. Jeg har et alvorlig problem, og jeg snakker med Jehova om det.» Eli skjønte at han hadde tatt feil, og sa til henne: «Måtte Gud gi deg det du ønsker deg.» Hanna følte seg bedre og gikk sin vei. Før det hadde gått et år, fikk hun en sønn, og hun ga ham navnet Samuel. Kan du se for deg hvor glad Hanna må ha blitt?

 Hanna glemte ikke hva hun hadde lovt Jehova. Så da hun hadde sluttet å amme Samuel, tok hun ham med til tabernaklet for at han skulle tjene der. Hun sa til Eli: «Dette er den gutten jeg ba om å få. Jeg gir ham nå til Jehova. Så lenge han lever, tilhører han Jehova.» Elkana og Hanna besøkte Samuel hvert år, og da hadde de med en ny kappe til ham. Jehova ga Hanna tre sønner til og to døtre.