1. Hva kan ha vært det verste øyeblikket i Peters liv?

PETER kom aldri til å glemme det forferdelige øyeblikket da øynene deres møttes. Så han noe tegn på skuffelse eller bebreidelse i Jesu blikk? Det vet vi ikke; den inspirerte beretningen sier bare at «Herren snudde seg og så på Peter». (Luk 22:61) Men det ene blikket fikk Peter til å innse hvor dypt han hadde sunket. Han skjønte at han nettopp hadde gjort akkurat det Jesus hadde forutsagt, det Peter hadde insistert på at han aldri ville gjøre. Han hadde fornektet sin Herre, som han elsket så høyt. Peter var langt nede. Dette var kanskje det verste øyeblikket på den verste dagen i hans liv.

2. Hva trengte Peter å lære, og hvordan kan vi dra nytte av det han opplevde?

² Men situasjonen var ikke helt håpløs. Fordi Peter hadde sterk tro, hadde han fortsatt mulighet til å komme seg på fote igjen og høste lærdom av noe av det viktigste Jesus lærte sine etterfølgere. Det hadde med tilgivelse å gjøre. Dette er noe vi alle trenger å lære, så la oss følge Peter gjennom denne vanskelige prosessen.

3, 4. (a) Hva spurte Peter Jesus om, og hva kan Peter ha ment? (b) Hvordan viste Jesus at Peter var blitt påvirket av den holdningen som var utbredt på den tiden?

³ Omkring seks måneder tidligere, hjemme i Kapernaum, hadde Peter spurt Jesus: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg tilgi ham? Inntil sju ganger?» Peter mente antagelig at han strakk seg langt. De religiøse lederne på den tiden lærte nemlig at man bare trengte å tilgi tre ganger! Jesus svarte: «Ikke inntil sju ganger, men inntil syttisju ganger.» – Matt 18:21, 22.

⁴ Mente Jesus at Peter skulle holde nøye regnskap med de syndene en person gjorde? Nei. Ved å erstatte Peters «sju ganger» med «syttisju ganger» viste Jesus at kjærligheten ikke lar oss fastsette  noen vilkårlig grense for hvor mange ganger vi skal tilgi noen. (1. Kor 13:4, 5) Jesus viste at Peter hadde latt seg påvirke av en hardhjertet og uforsonlig holdning som var utbredt på den tiden, en holdning som kan sammenlignes med det å utmåle tilgivelse i samsvar med opptegnelser i en regnskapsbok. Men tilgivelse som gjenspeiler Guds syn, er storsinnet, sjenerøs. – Les 1. Johannes 1:7–9.

5. Når kan det hende at vi lærer mest om tilgivelse?

⁵ Peter motsa ikke Jesus. Men hadde Jesu ord egentlig nådd hjertet hans? Noen ganger lærer vi mest om tilgivelse når vi innser hvor sårt vi selv trenger å bli tilgitt. La oss derfor vende tilbake til det som skjedde før Jesus døde. I disse vanskelige timene gjorde Peter mange ting som han trengte sin Herres tilgivelse for.

6. Hvordan reagerte Peter da Jesus prøvde å lære apostlene å vise ydmykhet, men hvordan behandlet Jesus ham?

⁶ Det var en betydningsfull kveld – den siste kvelden i Jesu liv som menneske. Jesus hadde fortsatt mye å lære apostlene sine – for eksempel om ydmykhet. Han foregikk med et godt eksempel ved ydmykt å vaske føttene deres, en oppgave som vanligvis ble utført av den tjeneren i et hus som stod lavest på rangstigen. Først undret Peter seg over det Jesus gjorde. Så nektet han å få føttene vasket av Jesus. Deretter ville han at Jesus skulle vaske ikke bare føttene hans, men også hendene og hodet! Jesus mistet ikke tålmodigheten, men forklarte rolig viktigheten og betydningen av det han gjorde. – Joh 13:1–17.

7, 8. (a) Hvordan satte Peter gang på gang Jesu tålmodighet på prøve? (b) Hvordan viste Jesus at han hadde en vennlig og tilgivende holdning?

⁷ Kort tid senere satte Peter enda en gang Jesu tålmodighet på prøve. Apostlene kastet seg ut i en heftig diskusjon om hvem av dem som var størst, og Peter deltok utvilsomt i denne kritikkverdige diskusjonen, som var et utslag av menneskelig stolthet. Men Jesus korrigerte dem på en vennlig måte og roste dem til og med for det gode de hadde gjort – de hadde vist trofasthet ved å holde seg til sin Herre. Han forutsa imidlertid at de alle kom til å forlate ham. Peter svarte at han ville holde seg til Jesus om han så måtte dø med ham. Jesus forutsa tvert imot at Peter den natten ville fornekte ham tre ganger før en hane gol to ganger. Peter motsa da Jesus, og ikke bare det – han skrøt også av at han ville være mer trofast enn alle de andre apostlene! – Matt 26:31–35; Mark 14:27–31; Luk 22:24–28; Joh 13:36–38.

⁸ Var Jesus i ferd med å miste tålmodigheten med Peter? Nei,  i hele denne vanskelige tiden fortsatte Jesus å se etter det gode i sine ufullkomne apostler. Han visste at Peter kom til å svikte ham. Likevel sa han: «Jeg har frambåret påkallelse for deg, for at din tro ikke må svikte; og du, når du en gang har vendt tilbake, da styrk dine brødre.» (Luk 22:32) På denne måten viste Jesus at han hadde tillit til at Peter ville gjenvinne sin åndelige styrke og gjenoppta sin trofaste tjeneste. For en vennlig, tilgivende holdning!

9, 10. (a) Hvilken tilrettevisning trengte Peter i Getsemane hage? (b) Hva blir vi minnet om når vi leser om Peter?

⁹ Senere, i Getsemane hage, trengte Peter tilrettevisning mer enn én gang. Jesus bad Peter, Jakob og Johannes om å holde seg våkne mens han bad. Jesus opplevde sterk følelsesmessig smerte og trengte støtte, men Peter og de andre sovnet gang på gang. Jesus viste at han var medfølende og hadde en tilgivende holdning, da han sa: «Ånden er naturligvis ivrig, men kjødet er svakt.» – Mark 14:32–41.

¹⁰ Snart kom det en opphisset folkemengde som hadde med seg fakler, sverd og klubber. Nå var det viktig å vise forsiktighet og god dømmekraft. Men Peter reagerte overilt. Han svingte sverdet sitt mot Malkus, øversteprestens slave, og hogg øret av ham. Jesus bevarte roen og tilretteviste Peter, helbredet slavens sår og uttalte et ikkevoldsprinsipp som hans etterfølgere fortsatt lar seg lede av. (Matt 26:47–55; Luk 22:47–51; Joh 18:10, 11) Peter hadde allerede gjort mange ting som han trengte sin Herres tilgivelse for. Det vi leser om ham, kan minne oss om at vi alle synder gang på gang. (Les Jakob 3:2.) Hvem av oss trenger vel ikke å bli tilgitt av Gud hver eneste dag? Men for Peter var natten langt fra over. Det verste hadde ennå ikke skjedd.

11, 12. (a) Hvordan viste Peter et visst mot etter at Jesus var blitt arrestert? (b) Hvordan unnlot Peter å leve opp til det han hevdet at han ville gjøre?

¹¹ Jesus sa til folkemengden at hvis det var ham de lette etter, skulle de la apostlene hans gå. Peter stod og så hjelpeløst på at Jesus ble bundet. Så flyktet han, og det gjorde også de andre apostlene.

¹² Peter og Johannes stoppet opp, kanskje i nærheten av den tidligere øverstepresten Annas’ hus, hvor Jesus først ble tatt inn til avhør. Da Jesus ble ført videre derfra, fulgte Peter og Johannes etter, men «på god avstand». (Matt 26:58; Joh 18:12, 13) Peter var ingen feiging. Bare det å følge etter krevde et visst mot. Folkemengden var bevæpnet, og Peter hadde allerede skadet en av mennene. Men Peter viste ikke her den slags lojale kjærlighet som  han hadde hevdet å ha – at han var villig til å dø ved sin Herres side om det skulle bli nødvendig. – Mark 14:31.

13. Hva må vi gjøre hvis vi ønsker å følge Kristus på rette måte?

¹³ I likhet med Peter er det mange i dag som prøver å følge Kristus «på god avstand» – på en slik måte at ingen andre legger merke til det. Men som Peter selv senere skrev, er det bare mulig å følge Kristus på rette måte ved å holde seg så nær til ham som mulig og etterligne ham i alle ting, uansett hvilke følger det måtte få. – Les 1. Peter 2:21.

14. Hvordan tilbrakte Peter natten under rettssaken mot Jesus?

¹⁴ Med forsiktige skritt kom Peter omsider fram til porten til et av Jerusalems mest staselige herskapshus. Det var huset til den velstående og mektige øverstepresten Kaifas. Slike hus ble vanligvis bygd rundt et gårdsrom, med en port på framsiden. Peter gikk bort til porten, men ble nektet adgang. Johannes, som kjente øverstepresten og allerede var innenfor, kom og fikk dørvokteren til å slippe Peter inn. Det ser ut til at Peter ikke holdt seg i nærheten av Johannes, og han prøvde heller ikke å komme seg inn i huset for å stå ved sin Herres side. Han ble værende i gården, hvor noen av slavene og tjenerne tilbrakte de kjølige nattetimene foran en lysende ild mens de så at falske vitner kom og gikk under rettssaken mot Jesus inne i huset. – Mark 14:54–57; Joh 18:15, 16, 18.

15, 16. Hvordan gikk Jesu profeti om at Peter kom til å fornekte ham tre ganger, i oppfyllelse?

¹⁵ I lysskjæret fra ilden kunne den tjenestepiken som hadde sluppet Peter inn, se ham bedre. Hun kjente ham igjen og sa anklagende: «Du var også sammen med Jesus, galileeren!» Peter ble overrumplet og benektet at han kjente Jesus – og sa at han ikke engang forstod hva hun snakket om. Han gikk bort til portbygningen for ikke å bli lagt merke til, men da var det en annen tjenestepike som la merke til ham og sa det samme: «Denne mannen var sammen med Jesus, nasareeren.» Peter sverget: «Jeg kjenner ikke det mennesket!» (Matt 26:69–72; Mark 14:66–68) Det var kanskje etter at han fornektet Jesus denne andre gangen, at han hørte en hane gale. Han var imidlertid så ute av seg at han ikke forbandt det med den profetien Jesus hadde uttalt bare noen timer tidligere.

¹⁶ Litt senere prøvde Peter fortsatt desperat å unngå å bli lagt merke til. Men noen som stod der i gården, kom bort til ham. En av dem var en slektning av Malkus, den slaven som Peter hadde skadet. Han sa til Peter: «Så jeg deg ikke i hagen sammen med ham?» Peter følte seg presset til å overbevise dem om at de tok  feil. Så han begynte å sverge, tydeligvis ved å si at han måtte bli rammet av en forbannelse hvis han ikke snakket sant. Det var tredje gang Peter fornektet Jesus. Han hadde knapt nok snakket ferdig før han hørte en hane gale – for andre gang den natten. – Joh 18:26, 27; Mark 14:71, 72.

17, 18. (a) Hvordan reagerte Peter da det gikk opp for ham hvor alvorlig han hadde sviktet sin Herre? (b) Hva kan Peter ha lurt på?

¹⁷ Jesus hadde nettopp kommet ut på en veranda som vendte ut mot gårdsrommet. Akkurat da så han ned på Peter, og øynene deres møttes, som nevnt i begynnelsen av kapitlet. Det gikk opp for Peter hvor alvorlig han hadde sviktet sin Herre. Knust av skyldfølelse forlot Peter gårdsrommet. Han gikk inn i byens gater. Veien foran ham var opplyst av fullmånen, som var i ferd med å gå ned. Tårene vellet fram, og han så alt i uklare konturer. Han brøt sammen og gråt bittert. – Mark 14:72; Luk 22:61, 62.

¹⁸ Etter å ha begått et så alvorlig feiltrinn er det lett å tenke at ens synd er altfor stor til at man kan bli tilgitt. Peter kan også ha tenkt slik. Kunne han bli tilgitt?

19. Hvordan må Peter ha følt det etter sitt alvorlige feiltrinn, men hvordan vet vi at han ikke lot seg overmanne av fortvilelse?

¹⁹ Peter må ha følt en ufattelig dyp smerte mens det grydde av dag, og da han så hva som videre skjedde med Jesus. Som han må ha bebreidet seg selv da Jesus døde senere samme dag etter flere timers lidelser! Peter må ha grøsset ved tanken på at han hadde gjort sin Herres lidelser større på den dagen som viste seg å bli den siste i Hans liv som menneske. Til tross for den bunnløse sorg Peter følte, lot han seg ikke overmanne av fortvilelse. Det vet vi fordi beretningen viser at han snart var blant sine åndelige brødre igjen. (Luk 24:33) Alle apostlene angret utvilsomt på hvordan de hadde oppført seg denne forferdelige natten, og de gav hverandre sikkert et visst mål av trøst.

20. Hva kan vi lære av det Peter gjorde da han viste en av sine gode sider?

²⁰ På en måte ser vi her Peter vise en av sine gode sider. Det som betyr mest når en tjener for Gud faller, er ikke hvor stort fallet har vært, men hvor bestemt han eller hun er på å reise seg igjen og ordne opp i tingene. (Les Ordspråkene 24:16.) Peter viste oppriktig tro ved å komme sammen med sine brødre til tross for  at han var langt nede. Når man er tynget av sorg eller anger, kan det være fristende å isolere seg. Men det er farlig. (Ordsp 18:1) Det beste man kan gjøre, er å holde seg nær til sine trosfeller og gjenvinne sin åndelige styrke. – Hebr 10:24, 25.

21. Hva fikk Peter høre fordi han var sammen med sine åndelige brødre?

²¹ Fordi Peter var sammen med sine åndelige brødre, fikk han høre den oppsiktsvekkende nyheten om at Jesu legeme ikke lenger var i graven. Peter og Johannes løp til Jesu grav, der inngangen var blitt forseglet. Johannes, som sannsynligvis var yngre, kom først. Da han så at inngangen til graven var åpen, nølte han. Det gjorde ikke Peter. Selv om han var andpusten, gikk han rett inn. Graven var tom! – Joh 20:3–9.

22. Hva førte til at ethvert spor av sorg og tvil i Peters hjerte forsvant?

²² Trodde Peter at Jesus var blitt oppreist fra de døde? Ikke til å begynne med – til tross for at noen trofaste kvinner fortalte at engler hadde vist seg for dem og sagt at Jesus var blitt oppreist. (Luk 23:55 til 24:11) Men ved slutten av den dagen hadde ethvert spor av sorg og tvil i Peters hjerte forsvunnet. Jesus levde og var nå en mektig åndeskapning! Han viste seg for alle apostlene. Men først gjorde han noe spesielt av hensyn til Peter. Apostlene sa den dagen: «Herren er virkelig blitt oppreist, og han har vist seg for Simon!» (Luk 24:34) Apostelen Paulus skrev også senere at Jesus på den bemerkelsesverdige dagen «viste seg for Kefas, så for de tolv». (1. Kor 15:5) Kefas og Simon er andre navn på Peter. Jesus viste seg for ham den dagen – etter alt å dømme da Peter var alene.

23. Hvorfor bør kristne i dag som begår alvorlige feiltrinn, huske beretningen om Peter?

²³ Bibelen forteller ikke hva som skjedde under dette gripende møtet mellom Jesus og Peter. Detaljene forblir mellom de to. Vi kan bare forestille oss hvor rørt Peter må ha blitt over å få se sin elskede Herre igjen i live og få mulighet til å gi uttrykk for sin sorg og anger. Hans høyeste ønske var å bli tilgitt. Det er ingen tvil om at Jesus tilgav ham i rikt mål. Kristne i dag som begår alvorlige feiltrinn, bør huske beretningen om Peter. Vi må aldri tenke at det er umulig å få Guds tilgivelse. Jesus gjenspeiler til fullkommenhet sin Far, som «vil tilgi i rikt mål». – Jes 55:7.

24, 25. (a) Beskriv denne natten, da Peter fisket på Galilea-sjøen. (b) Hvordan reagerte Peter på det miraklet Jesus gjorde morgenen etter?

²⁴ Jesus sa til apostlene at de skulle dra til Galilea, hvor de ville få møte ham igjen. Da de kom dit, bestemte Peter seg for å dra ut og fiske på Galilea-sjøen. Flere andre ble med ham. Enda  en gang befant Peter seg på den innsjøen hvor han tidligere hadde tilbrakt mye av sin tid. Knakingen i båten, bølgeskvulpene og det å kjenne det grove garnet mellom fingrene må ha virket velkjent og beroligende. De fikk ikke fisk den natten. – Matt 26:32; Joh 21:1–3.

²⁵ Ved daggry var det imidlertid en person som ropte til dem fra stranden og bad dem kaste garnene sine ut på den andre siden av båten. De gjorde som han sa, og fikk en stor fangst – 153 fisker! Peter forstod hvem denne personen var. Han kastet seg i  vannet og svømte i land. På stranden serverte Jesus sine trofaste venner et måltid som bestod av fisk stekt over en trekullild. Han henvendte seg til Peter. – Joh 21:4–14.

26, 27. (a) Hva gav Jesus Peter anledning til å gjøre tre ganger? (b) Hvordan viste Jesus at han fullt ut hadde tilgitt Peter?

²⁶ Jesus spurte Peter om han elsket sin Herre «mer enn disse» – han pekte tydeligvis på den store fiskefangsten. Ville Peter i sitt hjerte ha større kjærlighet til sitt yrke som fisker enn til Jesus? Peter hadde fornektet sin Herre tre ganger, og nå gav Jesus ham anledning til å bekrefte sin kjærlighet til ham tre ganger i de andres påhør. Da Peter gjorde det, fortalte Jesus ham hvordan han skulle vise sin kjærlighet: Han skulle sette sin hellige tjeneste foran alt annet ved å fø, styrke og være hyrde for Kristi hjord, hans trofaste etterfølgere. – Luk 22:32; Joh 21:15–17.

²⁷ Jesus bekreftet på den måten at han og hans Far fortsatt kunne bruke Peter. Under Kristi ledelse skulle Peter spille en viktig rolle i menigheten. Dette var et kraftig bevis for at Jesus hadde tilgitt ham fullt ut! En slik barmhjertighet må ha gjort dypt inntrykk på Peter, og han la seg det på hjertet.

28. På hvilken måte levde Peter opp til navnet sitt?

²⁸ Peter tjente trofast i mange år. Han styrket sine brødre, slik Jesus hadde bedt ham om kvelden før sin død. Peter utførte sitt oppdrag med å fø og være hyrde for Kristi etterfølgere på en vennlig og tålmodig måte. Den mannen som het Simon, viste seg å leve opp til det navnet Jesus hadde gitt ham – Peter, eller Klippe – i og med at han ble en stødig, sterk og stabil person som øvde en god innflytelse på menigheten. At det var slik, framgår tydelig av Peters to varme, personlige brev, som er blitt verdifulle bøker i Bibelen. Disse brevene viser også at Peter aldri glemte det han hadde lært av Jesus om tilgivelse. – Les 1. Peter 3:8, 9; 4:8.

29. Hvordan kan vi etterligne Peters tro og hans Herres barmhjertighet?

²⁹ Måtte vi også lære av dette! Ber vi Gud hver dag om tilgivelse for våre mange feiltrinn? Tar vi så imot denne tilgivelsen, og tror vi på dens kraft til å rense oss? Og tilgir vi dem vi har rundt oss? Hvis vi gjør det, etterligner vi Peters tro – og hans Herres barmhjertighet.