Verden over er det mange som sier at de følger Jesus, og som er sterkt engasjert i politikk. Noen prøver å fremme sine religiøse og moralske synspunkter ved å støtte bestemte politiske partier eller kandidater. På den annen side bruker politikere ofte moralske eller sosiale spørsmål for å få støtte fra religiøse mennesker. Det er heller ikke uvanlig at religiøse ledere stiller til valg. Og i noen land har kristendommen til og med fått status som statsreligion.

 Hva mener du? Bør de som følger Jesus, engasjere seg i politikk? Du kan finne svaret ved å se nærmere på Jesu eksempel. Han sa: «Jeg har gitt dere et mønster. Akkurat som jeg har gjort for dere, skal dere også gjøre.» (Johannes 13:15) Hvilket mønster ga Jesus oss når det gjelder politikk?

 Nei. Jesus engasjerte seg ikke i denne verdens politikk.

 Jesus prøvde ikke å få politisk makt. Han nektet å ta imot makten over regjeringene på jorden da Satan tilbød ham «alle rikene i verden». (Matteus 4:8–10) a En annen gang la folk merke til at Jesus hadde mange gode lederegenskaper, og de prøvde å få ham til å engasjere seg i politikk. Bibelen forteller hvordan han reagerte: «Jesus, som forsto at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge, trakk seg da igjen tilbake og gikk opp i fjellet, helt alene.» (Johannes 6:15) Jesus ga ikke etter for folkets ønske. Han nektet å involvere seg politisk.

 Jesus valgte ikke side i politiske spørsmål. På Jesu tid var jødene svært misfornøyde med å betale skatt til de romerske myndighetene, og de så på disse skattene som en urettferdig byrde. Da de forsøkte å få Jesus til å velge side i denne saken, gikk han ikke inn i en politisk diskusjon med dem. Isteden sa han: «Gi keiseren det keiseren har krav på, men gi Gud det Gud har krav på.» (Markus 12:13–17) Han var nøytral når det gjaldt det politiske spørsmålet. Men han viste at man skulle betale de skattene som de romerske myndighetene, som representerte keiseren, krevde inn. Samtidig viste han at en persons lydighet mot myndighetene hadde grenser. Man skulle ikke gi myndighetene det som bare Gud har krav på, for eksempel kjærlighet og tilbedelse. – Matteus 4:10; 22:37, 38.

 Jesus støttet og lærte andre om en himmelsk regjering, Guds rike. (Lukas 4:43) Han involverte seg ikke i politikk, for han visste at det bare er Guds rike, ikke menneskelige regjeringer, som vil kunne gjennomføre Guds vilje på jorden. (Matteus 6:10) Han forsto at Guds rike ikke skulle styre gjennom menneskelige regjeringer, men erstatte dem. – Daniel 2:44.

 Nei. De kristne i det første århundre fulgte påbudet Jesus ga om å ‘ikke være en del av verden’. (Johannes 15:19) De fulgte hans eksempel og blandet seg ikke inn i politikk. (Johannes 17:16; 18:36) Isteden utførte de det arbeidet som Jesus ga dem – å forkynne og undervise om Guds rike. – Matteus 28:18–20; Apostlenes gjerninger 10:42.

 Det viktigste for de kristne i det første århundre var å være lydig mot Gud, men de visste også at de måtte respektere myndighetene. (Apostlenes gjerninger 5:29; 1. Peter 2:13, 17) De fulgte lovene og betalte skatt. (Romerne 13:1, 7) Men selv om de ikke involverte seg i politikk, benyttet de seg av sine juridiske rettigheter og av tjenester som myndighetene sørget for. – Apostlenes gjerninger 25:10, 11; Filipperne 1:7.

 Bibelen viser tydelig at verken Jesus eller de første kristne engasjerte seg i politikk. Som kristne er derfor Jehovas vitner verden over helt politisk nøytrale. I likhet med de kristne i det første århundre utfører de det arbeidet som Jesus har gitt befaling om – de forkynner «det gode budskap om Riket». – Matteus 24:14.