Guds rike er en virkelig regjering som er opprettet av Jehova Gud. «Guds rike» blir også kalt «himmelriket» i Bibelen, for det styrer fra himmelen. (Markus 1:14, 15; Matteus 4:17, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 2011) Det har mye til felles med regjeringer som er opprettet av mennesker, men er langt bedre enn noe annet styre.

•   Herskere. Gud har utnevnt Jesus Kristus til Konge i Riket og har gitt ham større myndighet enn noen menneskelig hersker noen gang har hatt. (Matteus 28:18) Jesus har allerede vist seg å være en pålitelig og forståelsesfull Leder, så vi kan stole på at han alltid bruker sin makt på en god måte. (Matteus 4:23; Markus 1:40, 41; 6:31–34; Lukas 7:11–17) Under Guds ledelse har Jesus utvalgt mennesker fra alle nasjoner som skal «herske som konger over jorden» sammen med ham i himmelen. – Åpenbaringen 5:9, 10.

•   Varighet. I motsetning til menneskelige regjeringer, som kommer og går, skal Guds rike «aldri ... bli ødelagt». – Daniel 2:44.

•   Undersåtter. Alle som gjør Guds vilje, kan bli en undersått av Guds rike, uavhengig av etnisk tilhørighet og fødested. – Apostlenes gjerninger 10:34, 35.

•   Lover. Guds rikes lover (eller bud) gjør mer enn bare å forby gal oppførsel. De forbedrer undersåttenes moralske karakter. Bibelen sier for eksempel: «’Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.’ Dette er det største og første bud. Det andre, som er likt det, er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’» (Matteus 22:37–39) Fordi Guds rikes undersåtter har kjærlighet til Gud og sine medmennesker, ønsker de å gjøre det som er til andres beste.

•   Undervisning. Guds rike har fastsatt høye normer for undersåttene, men lærer dem også hvordan de kan leve opp til disse normene. – Jesaja 48:17, 18.

•   Mål. Herskerne i Guds rike vil aldri utnytte undersåttene til egen fordel. De vil isteden arbeide for å gjennomføre Guds vilje, som blant annet går ut på at mennesker som elsker ham, skal få leve evig på en paradisisk jord. – Jesaja 35:1, 5, 6; Matteus 6:10; Åpenbaringen 21:1–4.