Israelittene i gammel tid fikk befaling om å gi tiende, a eller en tiendedel, av sin årlige inntekt som et bidrag for å støtte den sanne tilbedelse. Gud sa til dem: «Du skal gi en tiendedel [«gi tiende», Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 2011] av avlingen din, av alt det som vokser på åkeren år for år.» – 5. Mosebok 14:22.

 Befalingen om å gi tiende var en del av Moseloven, en lovsamling som Gud ga nasjonen Israel i gammel tid. De kristne er ikke underlagt Moseloven og trenger derfor ikke å gi tiende. (Kolosserne 2:13, 14) Hver enkelt kristen gir i stedet økonomiske bidrag «slik som han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver». – 2. Korinter 9:7.

•  Tiende i Bibelen – Det gamle testamente

•  Tiende i Bibelen – Det nye testamente

 Det å gi tiende nevnes flere ganger i den delen av Bibelen som vanligvis kalles Det gamle testamente. De fleste gangene tienden er omtalt, er knyttet til tiden etter at israelittene hadde fått sin lovsamling (Moseloven) gjennom Moses. Men Bibelen forteller om to personer som ga tiende før Moseloven ble innført.

Før Moseloven

 Den første personen i Bibelen som ga tiende, var Abram (Abraham). (1. Mosebok 14:18–20; Hebreerne 7:4) Abrams tiende ser ut til å ha vært en engangsgave til ham som var konge og prest i Salem. Det står ingenting i Bibelen om at Abraham eller barna hans ga tiende flere ganger.

 Den andre personen i Bibelen som ga tiende, var Abrahams barnebarn Jakob. Han lovte at hvis Gud ville velsigne ham, skulle han gi Gud «en tiendedel av alt» han fikk. (1. Mosebok 28:20–22) Noen bibelkommentatorer mener at Jakob sannsynligvis betalte denne tienden i form av dyreofre. Jakob holdt sitt løfte og ga tiende, men han påla ikke etterkommerne sine å gjøre det samme.

Under Moseloven

 Israelittene i gammel tid fikk befaling om å gi tiende for å støtte nasjonens religiøse virksomhet.

•   De som var religiøse arbeidere på heltid – prestene og de andre levittene – hadde ikke egen jord å dyrke, så de ble forsørget ved hjelp av tienden. (4. Mosebok 18:20, 21) De levittene som ikke var prester, tok imot tiende fra folket og ga den aller beste ‘tiendedelen av tiendedelen’ til prestene. – 4. Mosebok 18:26–29.

•   Det ser ut til at israelittene i tillegg skulle gi en annen årlig tiende, en tiende som var til nytte både for levittene og for dem som ikke var levitter. (5. Mosebok 14:22, 23) Israelittiske familier brukte denne tienden i forbindelse med spesielle høytider, og i bestemte år ble den delt med de fattigste, så de kunne «spise seg mette». – 5. Mosebok 14:28, 29; 26:12.

 Hvordan ble tienden beregnet? Israelittene satte av en tiendedel av den årlige avlingen de fikk. (3. Mosebok 27:30) Hvis de valgte å betale tienden ved å gi penger i stedet for jordbruksprodukter, måtte de legge til 20 prosent av verdien. (3. Mosebok 27:31) De fikk også befaling om å gi en «tiendedel av storfeet og småfeet». – 3. Mosebok 27:32.

 Når israelittene skulle gi husdyr som tiende, valgte de ut hvert tiende dyr som kom ut av innhegningen. Loven sa at man ikke kunne undersøke eller bytte ut disse dyrene, og man kunne heller ikke gi penger som tiende i stedet for husdyr. (3. Mosebok 27:32, 33) Men den andre tienden, den som ble brukt i forbindelse med de årlige høytidene, kunne omsettes i penger. Denne ordningen var praktisk for de israelittene som måtte reise langt for å være med på høytidene. – 5. Mosebok 14:25, 26.

 Når ga israelittene tiende? Israelittene ga tiende hvert år. (5. Mosebok 14:22) Men hvert sjuende år var et unntak. Det året var en sabbat, et hvileår, da israelittene ikke skulle dyrke noe. (3. Mosebok 25:4, 5) Fordi dette var en spesiell situasjon, ble det ikke samlet inn noen tiende i høsttiden. Når det gjelder den andre tienden, ble den delt med de fattige og med levittene hvert tredje og hvert sjette år i den sju år lange sabbatssyklusen. – 5. Mosebok 14:28, 29.

 Hva var straffen for å ikke gi tiende? Det var ikke fastsatt noen straff i Moseloven for å la være å gi tiende. Det å gi tiende var en moralsk forpliktelse. Israelittene skulle erklære framfor Gud at de hadde gitt tienden, og be om at han måtte velsigne dem for det. (5. Mosebok 26:12–15) Hvis man lot være å gi tiende, så Gud på det som å stjele fra ham. – Malaki 3:8, 9.

 Var det å gi tiende en veldig tung byrde? Nei. Gud lovte israelittene at hvis de kom med tienden, ville han øse ut velsignelser over dem, og de ville ikke mangle noe. (Malaki 3:10) Men når israelittene lot være å gi tienden, gikk det dårlig med dem. Da mistet de Guds velsignelse og også den åndelige hjelpen fra prestene og levittene, som måtte bruke tid på verdslig arbeid fordi de ikke ble forsørget. – Nehemja 13:10; Malaki 3:7.

 Da Jesus levde på jorden som menneske, var det å gi tiende fortsatt et krav til dem som tilba Gud. Men dette kravet ble opphevet da Jesus døde.

På Jesu tid

 Det framgår av det som vanligvis blir kalt Det nye testamente, at israelittene fortsatt ga tiende mens Jesus var på jorden. Han bekreftet at det var nødvendig for dem å gjøre dette, men han fordømte de religiøse lederne som var veldig nøye med å gi tiende, men overså det som betydde mer. Han sa til dem: «Dere har ignorert det som er viktigere i Loven, nemlig rettferdighet og barmhjertighet og trofasthet.» – Matteus 23:23.

Etter Jesu død

 Etter at Jesus døde, var det ikke lenger et krav å gi tiende. Jesu offerdød opphevet Moseloven, deriblant ordningen med å «kreve inn tiende fra folket». – Hebreerne 7:5, 18; Efeserne 2:13–15; Kolosserne 2:13, 14.